Trollet lekte med henne. Det var den leken som man beveger seg i når man er usett og som man stivner brått, nesten som et tre, om noen ser deg.
Det var forrige kvelden hun la merke til han. Hun gikk oppover stien og diktet litt da hun plutselig så at han var på vei opp av jorda med bustehodet sitt. Han stivnet selvsagt i det hun slentret forbi.
Hun latet som ingenting og tok bare et lite bilde før hun gikk videre. Han hadde hvitveis og blåbærris i håret, en virkelig inspirerende ide.
Etter hodestørrelsen å dømme var dette en kraftkar, kanskje det var selveste trollhøvdingen hun hadde møtt på?
Det var ikke så mye mer å tenke på før i går kveld. Da gikk Mumlis og Den urolige moren hennes en tur igjen. De kom til samme sted og skogturmor ønsket å vise fram karen for sin datter. Men nei du, da var det store bustehodet vekk. De lette og lette, men han var og ble borte. De studerte til og med bildet hun tok forrige kvelden for å sammenligne stedet, men nei, ikke noe bustehode var å se.
Kanskje det kan være litt slik i verden utenfor skogen også? Det som kan synes være et stort troll, kan hende bare er et lekent trollhode som vil spille deg et puss?
Det spilte ingen rolle for Den urolige moren for hun er jo ikke redd for troll lenger. Hun synes bare de er søte som vil framstå som skumle der de står med hvitveis i håret.
Det er godt å gjøre trolloppdagelser, å plutselig se de i sitt rette element. Han passet jo inn der blandt trærne. Kanskje det er slik at alt har sin plass? Troll er nok mye farligere om de bor i tankene, enn i skogen.
Den urolige moren gleder seg til å se etter neste gang også, kanskje allerede i kveld? Om de treffes skal hun stå helt stille om han får øye på henne. Det er gøy å leke.
Kanskje han en dag vil snakke litt med henne?
Har du møtt et troll i det siste?
