Den roper at hun kunne gjort mer for å få det til. Og at nå er hun en sånn en. En som setter seg mål og ikke når dem.
Det er vondt. Blindemann kommer og stryker litt på beinet hennes, kanskje det vil hjelpe litt mot følelsen av å være annenrangs i dag?
Det hjelper litt. Det er alltid godt med godhet.
Er det slik at man måles ut i fra det man gjør?
Hun var i et selskap for en liten stund siden. Det var et hyggelig selskap, men som i selskaper flest hvor du ikke kjenner så mange blir hovedspørsmålet for kvelden: Hva driver du med?
Noen sa at de jobbet med data, andre var godt inn i transport, varehandel, hårklipping, salg, tullball, barnepass, fotografering og mye mer.
Den urolige moren fikk også spørsmål om hva hun gjorde. Og som vanlig svarte hun med et smil, et sikkert blikk og indre beskjemmethet at hun gjorde ingenting. Hun svarte det litt som en demonstrasjon, fordi det er ikke så lett å gjøre ingenting, men hun svarte det også fordi det alltid tok litt tid å komme på at hun går på skole og at hun skriver. Og at hun forsøker å leve. Hun pleide å komme på det i stillhetspausen som ofte fulgte ingenting-utsagnet.
- Puh, sa Stemningen.
- Puh, sa Den urolige moren.
Vel, om hun ikke klarte å få til alle fagene, så lever hun jo og hipp hurra for det. Og om andre snakker lettere om det de gjør enn henne, tror hun at de er langt mer bak selskapsansiktene sine. Kanskje de gjør som henne selv og Blindemann? Altså, ingenting. Bortsett fra å spise, sove, puste og forsøke manøvrere seg fram i denne jungelen av ting man bør klare. Og faktisk klarer innimellom. Og mislykkes med, det er bare å innse det.
Men dumt var det med det faget. Skikkelig dumt.
Neste gang hun skal i selskap og ikke vil gi bort sin sårbarhet skal hun svare at hun sitter i skrivegruppa til De engste og angsteliges forening og at de snart skal ha årsmøte i skogen. Det er da noe det, og?
