Fredagspludder

Fredag. Det er nesten så en kan kalle det en slags miniatyrlillejuleaften eller muligens 16. mai? Eller mai i det hele tatt.
Det gode ligger foran, det er det som er poenget til Den urolige moren. En opptaktsdag.

Hver eneste uke kommer den og hun vet det hver gang. Hun sier for eksempel aldri "hvilken dag var det i går?" på en lørdag.
Og torsdag kunne like gjerne hett "dagen-før-fredag".
Det er nok ikke det at det skjer så mye, det synes Den urolige moren å erindre at hun har sagt før også, det er heller det at fredagsstemningen er så KOSELIG. Da kjøper de seg noe godt, det er lov å åpne vinflaska og er hun riktig heldig har hun husket å kjøpe inn nye kubbelys.

Om verden står på hodet og munnene sitter sikksakk i ansiktet, lysene skal tennes.

Men det er noe som er litt foruroligende.
Hun har liksom blitt litt i opposisjon til dette såkalte kjerringtøyset hun har drevet med i alle år. For er det liksom ikke fredag om hun ikke gjør det koselig og tenner lys og alt det der? Er hun ikke fornøyd med livet om det ikke er tellekanter på potetgullet? Ligger fredagslykken i hvorvidt Den ekte mannen ligger pent og rett på sofaen? Hoho, det har hun har også tenkt på i sin verste kontrollangst, det er rart å tenke på nå!

Nei, selvsagt ligger ikke fredagslykken der. Stemningen som Den urolige moren er så glad i ligger i ritualene, i vanene og i minnene som sier at på denne måten trives hun. Kjerring eller ikke. Hun er snar til å ta seg selv i forsvar og bare av den grunn bør hun handle inn en blomst til.

For det er ikke til å unngå at det gleder henne å servere Flokken sin et eller annet, og hun får lyst til å hoppe og klappe i hendene om de ser at hun har klint til litt ekstra. Hun tenker på og sammenligner det med at Den ekte mannen har fortalt at han blir veldig glad om hun legger merke til at bilen fungerer igjen. Det er sikkert noe av det samme. Og det er jo ikke å være kjerring og gubbe, er det vel? Det er å glede seg over at andre ser en ekstra innsats. Hun bestemmer seg for den løsningen.

Hun klarer ikke helt å fri seg fra tankene på roller og rolleforventninger da. De røde strømpene taes fram og strykes over.

Men det skal hun hyle og banne over en annen dag, nå må hun nemlig forberede dagfredagstemningen på kveldsfredagsstemningen.
I dag har de forresten noe å feire også! De er de lykklige eiere av bare et hus. Et slott og et hjem.


Har du forresten en gubbe eller kjerring du må rydde opp på sofaen?

God helg!

Flodhestinvasjon

Hmf.

Det er dagens ord. Hmf! Den urolige moren er full av akkurat det ordet. For jammen er det kaldt, og jammen er det rotete og jammen har hun lyst på sjokolade og jammen jammen jammen...

Og det er bare sånn det er. Hun vil alt annet enn å ta seg sammen. Hun får lyst til å vri seg som en liten unge som ikke vil ha på strømpebuksa, hun vil riste på hodet så lua ikke blir knytt skikkelig under halsen, hun vil sparke og slå mens hun virrer rundt som en snurrebass på gulvet.

Hmf!

Hun vil hvertfall ikke finne fram gårsdagens hvite firkant, for der bor det så mye fornuft at hun blir sinna bare av å tenke på det.

Hun lærte for lenge siden at om du forsøker å vende om på en tankegang, så går det greit en stund og SÅ. Så kommer gamlemåten dundrende som en bøling flodhester som overtar hele vannhullet uten sans for hverken finesse eller samspill. De skal nemlig vise hvem som er sjefen og ferdig med det. Og de tar seg god tid til å breie seg.

Det er da det gjelder å ignorere det gamle adferdsmønsteret og konsentrere seg inderlig om det nye og den mer matnyttige måten som gir mer avkastning på lang sikt.
Har du prøvd å ignorere en bøling med flodhester som mener mæddan!?
(Gammelt jungeluttrykk)

Det er ikke så lett det. Da kommer man nemlig fryktelig til kort og oppgaven kan lett oppfattes som, ja som å flytte på en gjeng med flodhester.

Den urolige moren tror på at kløkt og visdom, tålmodighet og hjerterom er veien til målet. Men ikke alltid. Ikke alle slag skal kjempes.

Vente det ut, det er tingen. Vente på at de er ferdige, til stormen har lagt seg og håpe at en ikke bor alene innen det er over.
Og håpe at overgangsalderen snart kommer, for da blir hun hyggelig igjen.


Nei forresten, er ikke det da hormonene for alvor tar over sirkuset og man ligger som en våt klut på gulvet når det er over?

Å være kvinne er ikke bare en tur på shoppingsenteret gitt.

Hadde hun kjent foreldrene til disse hormonene som ødela freden og januarhimmelkikkingen for henne skulle hun jammen troppet opp på dørstokken deres og sagt nøyaktig hva hun mente om ungene deres.

Hmf!

Den urolige moren har veldig lyst til å spørre om det er flere som har dager hvor ilden står ut av øynene, men siden hun er redd for at det bare er henne holder hun klokelig munnen. Som alltid. Hennes sterke side det. Å holde munnen.

Liten mindre minst?

Enkelte ganger kan man føle seg så liten. Ikke i alder. Ikke i størrelse, dessverre.

Men i følelsen sin.

Følelsen er så liten at den knapt kjennes.
Så rart. Så sårt.

Den urolige moren har en sånn følelse. Det er så vidt det piper i den, så vidt hun vet selv. Men hun vet.

Hun vil ikke. Hun vil ikke føle seg dum.

Men det gjør hun.

Hun roter med en litt apatisk hånd i verktøykassa og der støter hun på noe usett, noe firkantet og hvitt. Det står en liten merkelapp på den. Hun leser: Fornuft.

Nemmen!

Det var da et kjedelig svar. Hun løfter opp firkanten og holder den i hånda. Selv om den den veier litt tungt legger hun den i lomma.


Hele dagen går hun der med den hvite firkanten og da kvelden kommer stryker Blindemann seg mot kinnet hennes når hun hviler i sofakroken.

- Har du skjønt noe, spør han.

- Jeg vet sannelig ikke, svarer hun. Den firkanten er så tydelig og tung i lomma, den finnes virkelig.

- Ja, den gjør det. Fornuften er ikke alltid kjedelig, den gir deg jo muligheter også, svarer Blindemann.

- På hvilken måte da? Jeg ser bare betalingsfrister og grønnsaker hver fjerde time når jeg hører det ordet. Hvordan kan jeg bruke det til å føle meg litt bedre og litt mindre dum?

- Er du liten da? Er du dum?

- Nei, smiler Den urolige moren, jeg er jo ikke det.

- Fornuften forteller at du ikke er det, så da er du det heller ikke. Om følelsene vil fortelle deg annerledes er det nok lurt å arrestere dem i stedet, ikke deg selv.

- Å.

- Ja.

- Så når jeg føler at jeg er dum, så er det bare dumheter det da?

- Ja, det er det. Du har alltid verdens beste grunn for å tenke og føle som du gjør, men det er ikke alltid sant. Det er litt forvirrende. Følelsene snakker ikke alltid til ditt beste, de vrir på ting og er litt ville, ja som en gjeng uregjerlige hekser. Da trenger du en venn, en hvit firkant: Fornuften.

Hun så på han, hun som var så glad i heksene sine! Han kunne da ikke mene at de ikke skulle få stemmerett og dansegulv?
Nå fikk hun noe å tenke på. Blindemann strøk henne mildt igjen.

- Du kan jo tenke ut en måte å gi de plass og gulv når du bestemmer at det er greit?

Jo, hun kunne tenke over det. Hun, heksemester?

Spennende!

Har du noen morsomme, men håpløse hekser?

Hverdagssurreliteter

I går havnet jula i esker. Nye store fine og framfor alt, hele esker. Det ble tvingende nødvendig siden selveste Juleesken dessverre så det som påkrevd å si opp sin stilling som juleeske, den søkte på tampen av sin karriere jobben som oppfyringspapp i stedet. Og fikk den.
I 17 år har de slengt julepynten opp i kjempeesken som barnevogna til Mumlejenta kom i og Den urolige moren fikk tanker om at det sikkert er fint å fylle livet med annet enn jul også.

Det er godt når hverdagen kommer tilbake. Den har vært en tur på ferie, hun kan tenke seg at den dro til sydligere breddegrader med håndkle og solhatt. Den har jo ikke så ofte late dager. Det blir mye klokkeslett, arbeid og støvtørring på den, stakkars. Men alltid kommer den tilbake og Den urolige moren hilser den som en kjent lukt man blir smilende av å kjenne på.

Når ungene hennes, unnskyld, ungdommene hennes kommer til tante Øster og onkel Nuni må de stikke nesa inn døra som fører ned til kjellerbodene. De snuser og snuser, drar inn den deilige lukten av...ja, av hva? Er det lukten av oppsamlet hverdag som bor der nede? Man skulle tro det, for samme reaksjon har Den urolige moren i dag.
Alle er tilbake på jobb og skole og hun selv rydder opp hver minste lille kaffekopp etter seg bare fordi alt er så hverdag og hun snuser i lufta sammen med Blindemann. Hverdagen er definitivt tilbake.

Hennes egen hverdag er også i gang, hun skal snart sette i gang med det som roper fra oppgavelista.

Først vil hun minne seg selv, og alle som vil høre på, at magien er ikke over selv om hverdagen er kommet hjem. Heldigvis. Hverdagsmagien lever i beste velgående selv om Den ekte mannen prøver å være vitenskapsmann og gjerne vil fortelle henne at hverdag og ferie er ideer. Sier han som lar henne skrape Flaxlodd fordi han har så dårlig skrapelykke.

Har du eller er du en søt mann i hverdagen?

I hjerteform

Å være elsket.

Hva er det? Den urolige moren elsker å bli elsket, men hun har trælet med å vite hva det er.

Vi har alle vårt.

Hun tror det er å kjenne at noen har kjøpt en rød lykt i julegave til henne. Hun tror det er når noen tar hennes feil i forsvar og sier at det ikke gjør noe.
Hun tror det er når hun får et uventet godt blikk eller blomsten han egentlig fikk selv.
Man kan bli dekadent av mindre.

Å elske. Det er et så stort ord at hun egentlig ikke tør ta det i sin munn. Langt mindre skrive om det. Derfor gjør hun det.

- Fankern heller! Kom til meg alle hjerter i verden! Kom og gjør dagen min god, så skal jeg sende så mange jeg kan tilbake. Elskeelskeelske.

Det er mye lettere å si faen eller plastikkgaffel. Eller andre ubrukeligheter. Men så dypt vil hun ikke synke i dag. I dag skal hun stige til værs som en klisjefyllt ballong.

Noen kaller det en klisje og hun har sikkert gjort det selv også. Hun har sagt det meste om det kunne skjule hennes sårbarhet. Og hun tror ikke at hun er den eneste. Hun elsker å kjenne lettelsen av gode følelser bølge igjennom seg som et varmt badegulv mot kalde morgenføtter.
Det blir dessverre sjelden stor kunst av det, men det blir i alle fall et smil. En skal ikke kimse av det heller.
Hun vil smile mer. Hun bestiller flere av disse magesmilene, de som kommer av seg selv. De er fine. Og sjeldne som den store kunsten.

I dag slo det henne da hun så på januarhimmelen at ingen himmel er vel finere enn den? Jo, det slo henne også at hun var glad for å være her. Som en liten bisetning kom følelsen snikende bakfra. Fort inn, fort ut igjen. Som en forbipasserende.
Hun kjente at hun elsket livet.


I dag ville hun egentlig bare fortelle det. At hun hadde hilst på Kjærlighet personlig. Og at det da gikk opp for henne at hun visste hva det var.
For henne var det bare så enkelt at kjærlighet skulle være enkelt. Det skulle ikke være vanskelig å forstå seg på, da var det jo ikke kjærlighet da. En selvmotsigelse for henne.
Hun kunne med letthet gjøre det vanskelig, komplisere det på alle mulig måter med ord og handlinger. Det hadde hun da gjort til en livsstil for lengst. Men da handlet om noe annet. Og ikke om kjærligheten selv.
Den urolige moren bestemte seg for å gjøre kjærligheten om til brukskunst, hvorfor spare så inderlig på noe som er godt? Hun gjør da ikke det med marsipanen eller med varmtvannet i dusjen. De får begge bein å gå på rundt henne.

Så takk. Takk til Himmel for å ha spilt en markant rolle i kjærlighetskommersen som hun har basket med i uminnelig tid.
For det er jo så forbasket lett å bare si det, bare la ordene hoppe ut som frosker i veien en våt høstdag. Jeg elsker deg.
Det er noe helt annet å bestemme seg for å la den være en aktiv del av hennes liv.

Nei, nok er nok med å komplisere det fine og godta alt det vanskelige.

Elskeelskeelske!

Elsker du litt i dag?

Spranget

Den urolige moren vil noe. Det kribler og klør. Hun vil løpe og le på en gang.
Løpe med joggesko og olajakke, akkurat som om hun var 18 år. Da hun kastet en stein inn i en hekk og kjente på den nye tattoveringen som sved deilig under jakka. Kanskje bar hun på en hemmelig forventning om et annet menneske, kanskje hun drømte om å plukke appelsiner i Israel. Hva hun nå enn drømte om var det nok av tid til å realisere alt sammen.


Av en venn hun aldri har møtt har hun fått muligheten til å høre en sang fra gamle tider og jammen satte det fart i nostalgien.

18 år. Hun lærte seg å kjøre bil, hun tjente seg litt penger og hun så tankefullt ut i verden med bukse der de andre hadde kjole. Hun sa ikke alltid hva hun mente og hun var ofte på et annet sted inni seg enn hun viste utad.
Hun hadde venner. Venner hun kunne le med og venner som ville hjelpe. Forskjellen mellom dem og henne var ikke synlig, det var bare det at hun ikke alltid skjønte normene, det har hun lært senere. Men hun brukte mye tid på å forstå disse usagte reglene og senere perfeksjonere noe hun ikke følte, bare visste om. Den urolige moren må smile av hvor mye feil hun gjettet.
I ettertid ser hun hvor sliten hun ble av det, mange av hennes ungdommelige krumspring kunne nok virke noe besynderlige for andre enn hun selv.

Hun ville så gjerne noe den gangen, noe som hun enda ikke har forløst. Det er noe med den olajakka og det spranget.
Å snu seg mot fortiden har noe godt ved seg. Musikken, luktene, motene, fargene og interessene bor et annet sted enn her, og løpet bor i beina.

Det er lenge til våren, men hun lengter allerede litt. Den vil komme. Da vil alt våkne og isen vil smelte i sola.
Kanskje hun vil plukke opp en stein og kaste inn i hekken?
Etter 20 år er tiden inne for å realisere.
Det er godt en er voksen så en slipper å kaste bort mer tid.

Har dine unge drømmer forandret seg eller blitt sanne?

Fint nytt år

Da var den gamle årskalenderen til Flokken lagt i bunken sammen med de andre. År etter år ligger oppå hverandre i skuffen og minner om tidligere tannlegeavtaler og foreldremøter, spillejobber og bursdager.
Den nye skal henges opp så fort den er kjøpt inn, og den vil fylles med ymse opplegg og avtaler som et år vanligvis skal inneholde. Kanskje det vil stå ting der som aldri før er skrevet i deres kalender? Noe spennende og morsomt?

Hun har en fin liten egen kalender. En hun får hvert år av sin svigermor, men den skal ingen skrive i. Den er full av kunst og er til inspirasjon om man skulle slumpe til å tro at man ikke kan noe. Det er gøy å rive av et ark for hver måned, da er de dagene gjort, liksom.

Den urolige moren satt og tittet ut av kjøkkenvinduet sitt. Der ute hadde hun jo hengt opp julenek og meiseboller i passende avstand fra farlige katter i førjulstiden. Eller det vil si, alt var i rett høyde før all snøen kom. Det var litt skummelt, men det ville vel helst gå bra. Småfuglene var så runde og gode der de fløy rundt og satt seg ned, om og om igjen.
Tankene gikk til alt hva hun håpet året skulle bringe og hun sendte ut bestillinger om fred, arbeid og god helse for seg selv og alle hun var glad i.

Der ute var et vinterbilde så fint at Den urolige moren måtte rope på Den ekte mannen og Hoppegutt. De syntes også at det var en fin start på vinteren og året sett fra kjøkkenvinduet. Ingen av dem hadde sett småfuglene på så nært hold på mange år og Hoppegutt løp for å se nærmere på det lille livet der ute med kikkerten sin.

Hun håpet at det nye året ville arte seg like vakkert og rolig som bildet utenfor viste henne, at det ville bli like spennende som fuglene kanskje måtte ha det i vente på katten og at deres egne små vinger skulle få fly fritt og lett over alt det fine.

Pluss mye mye mer. I kveld skulle hun skrive en liste over alt hun ønsket å oppleve i året som kom, alle mål hun hadde lyst til å sette seg. Det skulle stå nedskrevet så hun kunne lese det til neste år.
Snart skal hun lese hva hun og venninnen hennes hadde for noen ønsker i fjor.

Har du mål og ønsker for det nye året?