En gryte latter

I dag har Den urolige moren gått en lang tur og utfordret det faktum at man kan falle død om når som helst. Særlig når man går tur. Er det mulig å tenke slik da? Ja, det er det. Den urolige moren har det med å tro at hun skal falle om hvert sekund som helst når hun beveger på seg og det i seg selv er med på å øke sjansen for å falle død om fortere enn man liker å tenke på. Ikke noe morsomt.

I dag gikk hun altså, og selvtilliten økte for hvert skritt som nærmet seg slutten. Ikke døde hun heller, bare det var jo til å hoppe av.

Etter at den største jubelen hadde lagt seg over dagens triumf og hverdagen atter kom snikende så måtte nesten Den urolige moren spørre sin sønn om hva de skulle ha til middag. Det skulle feires og hva var det beste han visste?
Hoppegutt svarte at det beste han visste var å le, så for hans del kunne de gjerne servere en skål eller to med vitser. Den urolige moren likte sin lille filosof som ikke var så liten lenger, og vurderte et sekund om en god latter mettet i særlig grad. Hun kom fram til at vitser nok ikke mettet magen i særlig grad, men sjelen ble kanskje litt mettere etterpå. Hun hadde kjent det i går da Øster kom en tur. 

Jo, en liten skål latter til forrett kunne hun da vaske fram, så fikk de heller spise karbonader som vanlige sultne mennesker etterpå.
Til dessert vurderte hun å gå en tur igjen. Bare sånn for å sjekke om hun ville overleve.

Har du fortært noe rart i det siste?