Det er litt gode dager. Litt sånne gule dager. Ikke bare fordi det er påske, men også fordi oppdagelsesferden er kommet til et levende punkt på veien. Ordene Den urolige moren leter etter for å forklare er ikke "rom sjø" eller "hvileskjær", men kanskje heller "rast"?
Det er jo et pes å komme seg til toppen av nuten. Nuten det går rykter om at det er så fin oversikt på, vet du. Oversikt til fine steder, til øst og vest og inn og ut.
Innimellom må man ta seg en hvil på ei fjellhylle eller ved en liten bekk for å samle krefter. Der det går an å ligge og la tanker om ferden gro som gresset bak do og hvor strategier klekkes ut mens et gresstrå vipper mellom tennene og bålet spraker blidt og vennlig.
Jo, det er ofte uro for hva som er bak svingen og for om man faktisk er fysisk er sterk nok. Som et teppe av stålull finnes det der hele tiden. Hvordan skal dette egentlig gå og alt det der. Det rare er at det lukter like godt av kaffekoppen, det smaker akkurat like fortreffelig av eggeskiva samme hva som ligger der framme. Så fint.
Litt sånn er det. Og det er ganske greit.
