Perfekt eller ikke perfekt. Det er ikke spørsmålet.

Noen ganger kan man bli litt gal av alt det perfekte i verden. Kanskje Den urolige moren slett ikke er koko i det hele tatt, bare veldig allergisk mot perfekthet? Det har hun lurt på noen ganger.

De siste dagene har slett ikke gått til å studere snøen som har forsvunnet i sakte fart og slike vårting som hun hadde gledet seg til. Neida, de siste dagene har gått til å studere sin egen uperfekthet. Med sur og trist munn har hun slått blikket ned gang på gang, å, det er jo så håpløst å se på ødeleggelsene. Man kan se og se og se.
Det rare er at det skjer ingenting av å bare se. Det er til å rødme av.

Ok, hva om hun bare aksepterte at jo, hun er en ruin, men ruiner kan da også være fine? Rydde litt, pynte litt, henge opp et  bilde over de verste sår og skår?
Det vil kreve sin kvinne å få det til, det vet hun.

Men. Ingenting kommer uten troa, så hun tror. Hun sitter igjen i toppen av masta si og hyler mot uværet mens noe i henne samtidig sier at dette uværet er det hun selv som skaper. Det er jo magisk bare det.

Det er forresten mer som er magisk. Som skal skje i kveld. Men det tør hun ikke skrive om før hun er tryggere på alt sammen selv. Hun sender et hjerte til frk. Plomme og synes det er fantastisk at verden bare skjer når man trenger det.
Alt er så spennende at man kan gå i påskesjokk av mindre.

Til slutt må Den urolige moren må bare spørre, klarer du å akseptere at du ikke er perfekt? Altså, du er perfekt, men det er bare fordi du ikke er det. Skjønner? Håper det, ellers så er det Den urolige moren som ikke skjønner:-)

Fin fredag!