Hun har begynt å forstå at man velger inni alle for og imotene og tar til slutt konsekvensen ut fra hva man falt på. Altså, lærdommen består litt i at det ikke er noe rendyrket rett eller galt, det er bare tanker, handlinger og konsekvenser.
Den urolige moren har trodd hardt på at alt har en ferdig mening og dermed har hun bøyd seg for hva som kjennes sterkest ut når hun har stått overfor valget. Det hun til enhver tid har valgt har faktisk vært underlagt noe hun selv tenkte ut ca før hun ble født. Ja du leste riktig, den gang hun bestemte hvordan livet skulle bli. Dermed har Den urolige moren egentlig ikke hatt kraft eller mulighet til å kunne påvirke det mulige utfall. Valg som idé har bare vært funnet opp for å trøste menneskene i sine grenseløse forsøk på å finne mening i sin eksistens. Så. Det har bare vært å henge med og håpe at en har kjent det rette valget. Og gjør en ikke det, er man litt dum. Dårlig på å leve, rett og slett. Formildende omstendigheter, som at en mangler kunnskap eller erfaring, teller ikke. Livsamatør!
Hard med seg selv? Ja.
I den senere tid derimot har hun endelig fått besøk av en velkommen gjest, hvertfall noen ganger: Fornuften. Den i den hvite firkanten. Det ligger en så befrielse i det å kunne velge med hodet, selv om kjenne-med-magen-metoden også kan fungere.
Hun tror jo litt på at det ligger et svar der til henne fremdeles, slik at hun totalt slipper å ta konsekvenser, javisst.
Å, den som hadde vært en katolikk og kunne skrifte og skrifte til det dumme ble borte fra brystet! Hvor mange Ave Mariaer trengs om hun velger feil?
Men det er å legge det utenfor seg selv igjen. Å tilgi seg selv, er det hun må streve etter. Om det er Gud eller Maria, om det er Donald eller den hun var før hun ble født. Eller er nå. Helst det.
Et valg blir det uansett.
Dagens ord, tro det eller ei: GLEDE!
