17.mai i februar

Det snør og det snør. Det er fremdeles bare tidlig i februar og Den urolige moren må forvente mye snø fra oven enda før hvitveisen springer ut overalt så hun kan plukke og sette de i kjøkkenglass ved siden av strykebrettet som hun tar fram nesten bare en gang i året på grunn av det ene flagget hun insisterer på skal fram på 17.mai. Det er ikke så viktig å bære det, det skal bare strykes. Det er sikkert enda en etterlevning fra den gang hun så sin egen mor stå å stryke flagg på kvelden den 16.mai. Da hang de nysydde penklærne fulle av forventning om en lang morgendag på veggen i spisestua. Hun husker de rosa buksedressene med sorte store glidlåser. Øster og hun var de fineste småjentene, det sørget en syflink mamma for.

Den urolige moren liker 17.mai. Hun liker småsnakket på tv om byskolene som går og går og aldri kommer til døra. Hun vet. Hun har gått der selv i både striregn og i godvær. Hun kan opplyse om at det var veldig lenge å stå stille føre det var lov å gå i takt oppover Karl Johan, så lenge at pappaen hennes syntes det var ille med all ventingen og tørket en regndråpe av nesen hennes mens han forsøkte å holde stemningen oppe. Det er et godt minne. Hun gledet seg begge gangene til å hilse på kongen. Han var snill, hun var overbevist om det. Han smilte jo så hyggelig fra utedoenveggen på hytta så han var en god gammel bekjent.

Mamma var alltid så pen og pappa var ekstra glad på grunnlovsdagen. Den lille urolige moren hadde bøtter med høytid over at landet hennes hadde bursdag og slikt kan hun føle på enda. Heldigvis. Akkurat det at Norge har bursdag eller ei er ikke det første hun tenker på lenger. Nå er det mer tradisjonen, lydene, bløtkaka og følelsen som minner om ei lita is og pølsespisende jente som koste seg med hele ansiktet og tittet seg rundt  med store øyne på at rektor, selveste rektor, var med på ettermiddagsarrangementet og tapte i eggeløp.

Kanskje hun skulle arrangere et lite eggeløp i sin egen stue snart, sånn for å få opp stemningen og glemme det faktum at det er noe tid igjen til alt det fine kommer. Dessuten er det noe som heter at man skal glede seg der man er og ikke alltid vente på det gode. Blindemann kommer hvertfall til å like det! Ingen er så glad i knuste egg som han. Ikke hennes egg da, de skal komme hele i mål. Hun skal nemlig vinne hele sulamitten, og det er fint siden hun her og nå bestemmer at det skal være bløtkake i 1.pris.

Har du lurt på å ha et aldri så lite sekkeløp eller lignende framover?

Oioioi, igjen.

Oioioi! Det er så fælt og vondt og fælt og vondt og...ja!

Den urolige moren har senebetennelse og en annen pyton infeksjon og unevnelige ting og mye, mye mer. Stakkars henne. I tillegg ønsker hun seg en valp. En søt og fin valp som skal være kjempeglad i henne og som skal underholde og være søt på kommando.
Det er mer.
Hun vil at forskerne endelig skal ha funnet ut at sjokolade er sunt og nødvendig. I tillegg til alle andre plager hun har vil det snart fortelles henne at underskuddet i Nammenamsenteret har blitt så prekært at hun  trenger en instant kur for å fylle opp alle tomme sukkerlommer.
Svigermors sjokoladekake er hun faktisk helt sikker på at hun trenger nå. Den innholder glede og hurrarop hver gang den treffes på i kjøleskapet og glede er sunt. 
Det er mulig at Den urolige moren har kommet på en revolusjonær tanke her, hun gir den villig vekk til alle som vil lese om den store nyhet: Sjokoladekakeglede er sunt!

Det er mange ting hun kommer på som er skikkelig grusomt i dag, ting som trenger lindring i en armekrok for å bli bedre. For eksempel er det ingen som har ryddet opp etter middag og det liker ikke Den urolige moren. Fysjamei. Blindemann er ikke noe morsom, han skal bare sove og Den ekte mannen og Hoppegutt er på en mindre skitur. Heldigvis er de ikke så lenge borte, for nå kribler det i hele kosekinnet hennes. Hun er en stor Miiip som trenger sympati med store bokstaver.

Og det får hun snart. Da kommer hun til å klage og henge rundt halsen til sin kjære så fort han har kledd av seg skiene og alt hva han har pakket på seg. Den urolige moren vil  kanskje simulere en liten tåre for at alle skal skjønne alvoret, hun kommer til å peke på den stygge skitne oppvasken som heller ikke denne gangen gikk inn i maskinen av seg selv og til slutt kommer hun til å snakke om den valpen hun så inderlig ønsker seg. Øynene skal være store og passe triste og små ynk over den håpløse armen vil unnslippe hennes bevrende lepper.
Da vil han smelte. Smelte og stryke henne over håret og si at den valpen aldri kommer på tale. Buuu huuu huuuu! Det vil nok en gang bli et hardt slag og ta, hennes smerter vil tilta og Mumlis vil nesten begynne å synes synd på sin hardt prøvede mor. Nesten.
Hoppegutt vil helt sikkert si noe kjedelig og fornuftig om at de faktisk har både dyr og barn nok her i huset som hun kan ta vare på, men Den ekte mannen er lurere og har levd lenger med vrange kvinnfolk så han smiler og sier at nå skal de se en film og kanskje hun vil ha en kopp kakao?
Og det vil hun. Så ser de film mens ungene tusler i seng og Den urolige moren deres  klarer såvidt å ønske godnatt i all sin elendighet. Heldigvis orker hun i alle kjedelig partier av filmen, å snakke om vondtene sine.
Noen ganger i vonde og traumatiske øyeblikk får hun plutselig for seg at sin kjære gjennom mange år muligens har skrudd seg selv på bypass og ikke hører helt etter når hun snakker om viktige ting midt i filmer. Det kan jo skje at han ikke er kjempeinteressert, slik som hun gjerne vil at han skal være.
Men hun slår det fra seg. Det ville være en stein til alle byrdene i dag, klart han er opptatt av at det er rart i den ene tåa! Og hun er sikker på at han ønsker seg den valpen selv også, men ikke vil såre Blindemann med å være enig med henne. Snille mannen hennes.

Hender det at du er en Miip?

Ut på tur

Solen skinte så sterkt, så gult, så inviterende i dag. Den urolige moren kjente at det var lenge siden sist hun har følt seg så velkommen i et vær, så hun tok på støvlene og jakka og hilste høytidelig på en sol hun ikke har sett maken til på lange tider.

Hvor ferden skulle gå var ikke så nøye, det eneste hun visste var at hun skulle gå sakte og i takt med seg selv. Hun gikk forbi mange forskjellige hus. Fine hus, store hus, mindre hus og snille hus. Hun hadde begynt å kjenne igjen noen av dem og i noen bodde det mennesker hun visste hvem var.

Tankene gikk til vanskelige utfordringer og måter å få løst opp i disse på ved å skaffe seg andre perspektiver enn hun fikk hjemme i sofaen. Det var godt å kjenne på sola og samtidig føle at det løste seg litt i skulderne mens hun gikk. Enkelte ganger kan godt og vondt gå hånd i hånd.

Da turen nærmet seg slutten møtte hun en hun kjente fra før og de slo av en prat. Den urolige moren hadde lenge mistenkt at dette var en heks. En snill og klok hekserinne med hjertet i brystet og vettet i pannen. Ei som snakker med flere ting enn ordene.
Den urolige moren fikk høre om en stille og vakker kjærlighetshistorie og om en grandios og evigvarende en. Begge var lærerike og Den urolige moren måtte tørke både en liten lattertåre og en innvendig en fordi det var gjenkjennelse i hennes egne ting som hun tenkte på. 
Den snille heksen fortalte om hvordan hun selv hadde håndtert akkurat de utfordringene som Den urolige moren selv gikk og grublet på, og de blåe øynene fortalte henne at hun sa mer enn hun sa. Den urolige moren hørte det og synes veiheksa var mild og klok. Hun hørte og forsto at livet er ingen dans på roser for noen og at det faktisk er svært normalt. Det var godt. Mer enn godt. Det var også befriende og en raus gave å komme med til ei som vandret på en hvit vei.

Flere ganger i løpet av samtalen sendte hun en takk til universet, til altet og til disse små underfundige gledene som syntes finne henne om hun slapp de til. Her sto det ei og viste vei gjennom rotete snirkelganger i hjemmeblinde rom og det var akkurat så fint og passe langt som Den urolige moren fikk til.

Samtalen var over. De hilste hverandre på gjensyn og gikk hvert til sitt.

Da surkålen kokte over og skinkesteika til Den ekte mannen var nesten ferdig fortalte hun om møtet hun hadde ute i sola på dagen i dag. Hennes livspartner hørte på og sa seg skjønt enig i at dette var nok et bevis på at livet framover her på det nye stedet ville bli godt.
Den urolige moren er ikke så flink til å være trygg med andre mennesker, men i dag fikk hun en fin stund i sola. Og hun ble litt roligere på sine egne ting.

Er du så heldig at du traff på en glede i sola i dag?

Blindemann er rar

Flokken har en liten raring hengende på beinet sammen hvor de går for tiden.
På badet vil han være med, og det er litt oppsiktsvekkende siden det lett kan være vått på gulvet etter alle dusjene som har foregått der. Denne karen som egentlig hater vann, han bryr seg ikke lenger. Han skal være med, holde oversikt og gni våte legger når han finner det passende.
Han skal være med på soverommet og inspisere putene og snakke litt om dobbeldynas fortreffeligheter og er dørene til klesskapet oppe tar han gjerne en tur inn der også. Om noen er i rommet da, det er en forutsetning.

At det er godt selskap i en herre når man driver med mat på kjøkkenet er ingen hemmelighet, men nå for tiden er han helt vill. Han kan gå fra dyp søvn til klagesang på få sekunder, og det er nesten nye rekorder hver uke.
Stakkaren må dessuten dele skål med damene i huset og det er så ille at det må på agendaen daglig. Flokken er nødt for å strø litt ny mat på toppen av det ekle påsiklete tørrforet så han kan knekke nakken på sine egne ferske og tørre små kylling og smultringformede matpakker. Dette med jentesikkel er under hans verdighet, og han ber Flokken snart ta affære å gi han en helt egen skål.
De har gjort det. Flere ganger har han fått en egen blå keramikkskål med bilde av en lystig katt i bunnen. Han spiser jo av den. Det er bare det at han spiser av jentens også. Han står klar når han hører lokket skli av matboksen og hiver seg fram, river vekk alle i sin vei og spiser av begge skålene på en gang. Det er litt av et syn. Jentene synes at han er teit. De rister på hodet og lar han holde på.
De har forsøkt å sette skåla lenger unna, men det gir han bare så mye slit i å løpe mellom og passe på at ingen annen får siklet på maten føre han, så det har de sluttet med. Det er bare å innse at misfornøyde mjau hører med i lydbildet til kjøkkenet, som lyden av klokka på veggen eller duret fra oppvaskmaskinen.

Han er forresten også med på vaskerommet, der snakker han om at det hadde vært fint å gå ut om han hadde giddet. Lange passiarer i følge med klospissing på kleskurvene er Den urolige moren vant til.
Hun har også lært seg noe i det siste.
Det er å ikke si noe når han snakker om ute som om det var en selvfølge for han å ville det, jobben hennes er å åpne døra litt som ved et uhell og se en annen vei mens han ser ut og håper det ikke er en slem brande der ute som liker å banke opp Blindemanner. De har skjønt det nå. Der ute er en mobber, en slemming og en uten empati for en liten redd prins.
Det blir jo bare verre av å snakke om det. Må man ut, så må man. Etter at Flokken forsto dette og holder døra åpen til han er ferdig, det må jo luftes av og til, har han strødd sin kjærlighet og pratsomhet ut til de alle til den store gullmedaljen. Det er så mye som skal sies, så mye som de må vite og det er så mange ugnidde legger.

Det er greit det, Blindemann. Det er greit at du trenger litt hjelp, du er jo blind. Det er ikke alle som er snille selv om de ser at du ligger nede, det er ikke alle som er flinke til å hjelpe til der det trenges. Og det er jo ikke alltid vi flinke til selv heller. Tenk på når du skal ha all maten selv og ikke vil dele før du har fått ditt. Kanskje Den store slemme synes at du har kommet oppi hans fat, på en måte?
Vi får holde sammen og ta vare på hverandre så godt vi kan her hjemme. Som Den ekte mannen pleier å si:

- Verden er hard, men brutal.

Men det går nå alltids godt, og visst er det koselig å ha en aktiv Blindemann. Bråkmakeren utenfor får Mumlekatten ta seg av når hun blir frisk, hun er godt oppdratt av Mumlis og vet hvordan tullebukker skal håndteres.

Har du en tøffas som hjelper deg om du er liten og ikke ser verden så godt?

Tenketanken

Den urolige moren har falt litt av lasset. Snøen lagde så stor brøytekant at hun ikke kom helt over, så nå ligger hun på ryggen i snøen og lager en tafatt engel mens hun ser ut i universet og undres på hva som er hennes plass og hvor brukermanualen i så fall er.

Hun er jo en Tenker. Og litt en Gjører. Hun tenker at siden hun tenker så mye så blir det sikkert litt verre å finne krysset på kartet der hun hører hjemme. Tankene gjør henne litt nærsynt, på en måte. De fleste som er Gjørere tenker jo ikke så ofte på slikt, virker det som. De gjør og der er plassen.  Krysset er der de til enhver tid befinner seg.
Hun burde selvsagt bare bestemme seg for det samme og bare klippe tanken, Kutt! som i en film, men det er ikke så lett. Tankene har helt egne svømmetak og de brukes på en elegant og stoisk måte som ingen legger merke til og før en vet ordet av det sitter man med tenkehetta på hodet igjen. Som en krone og som en slags tornekrans.
Det ville være å gå for langt å sammenligne seg med herren fra Nasareth i en sådann stund. Hun synes nok at det er for lite sammenligning med han ellers, men akkurat en så stor forbannelse som den stakkars Jesus måtte oppleve med tornene tror ikke Den urolige moren at hun er utsatt for. Det ville være å surve. Man må vite når en skal dra tornekranskortet.

Det er lenge siden hun ga opp å lete etter svar i tenketanken sin. De kommer simpelten ikke til å dukke opp. Det som gjelder for henne er å utvide tanken, la hjernevirksomheten ekspandere som et mini-univers. Vel, man vet jo ikke helt hvor mini universet hennes egentlig er, men det er uansett en grei forklaring for henne selv.

I hennes mini-univers har hun reist forbi planeten Hvorfor-opplever-jeg-dette med den lille månen Tenk-om-alle-bare-kunne-være-snille og etter en rast har hun stille reist videre. Hun har sittet i en liten kapsel og knapt nok det, sett Jorda på avstand mens hun både litt og mye villfaren lette etter Den grønne planeten Trygg-og-god.

Hun finner den tidvis og hun jobber med å forsone seg med at hun er en del av det hele, der hun ligger i haugen sin. Hun reiser seg og ser på engelen som ligger igjen der hun selv lå for et øyeblikk siden.

- Ja, bare ligg du, engel. Ligg og bli snødd ned. Jeg trenger deg ikke til annet enn pen pynt og som gjenstand for min misunnelse. Du er fin, men jeg kommer aldri til å passe i dine sko. Eller vinger.

Den urolige moren tenkte litt til. Kanskje det var like greit å være seg selv på tokt i sitt mini-univers, med englene liggende litt hist og pist i stedet for å tro at man skulle bli en? Hun var altfor stor, altfor tullete, altfor....altfor hva da?
Og her blir det alltid sullballatull for Den urolige moren. Hun klarer ikke å bestemme seg for om det er fint eller dumt å være en engel i snøen eller om den kun skal få ligge der som et eksempel på forgjengelighet.

Dessuten kommer Blindemann til å vasse rett på, eller vandre litt rundt og gjøre det han må om han i det hele tatt våger seg ut. Hun bestemmer seg for å la snø være snø og går inn og koker seg en kopp kakao.

Men mini-universet er hun ikke ferdig med. Hun er tross alt en Tenker og hun må finne sin plass om hun må opp i Tenketanken sin ørti ganger til. Dessuten gir den jo litt utsikt, muligens også litt innsikt. 

Har du en Tenketank?

En award!

Denne bloggen har fått noe fint!

Gamlenabo Marte fra bloggen Familieliv, som skriver så koselig om familien og barna sine, har gitt Den urolige moren og Flokken en award som ble motatt med et stort smil og en indre flaggborg.
Den urolige moren blir jo fra seg av glede hver gang noen sier noe fint om skriveriene hennes, så nå limer hun inn awarden med stolthet! I tillegg til awarden har hun fått i oppdrag å skrive 7 ting om seg selv før hun sender den videre.

Hun har tenkt litt på det og ikke kommet på noe, derfor hopper hun i det og håper på det beste:

1. I valget mellom indrefilet og kjøttkaker, hadde det blitt kjøttkaker.
2. Hun synes sjokoladeis er best. Eller krokan. Eller solbær. En av de.
3. Hun liker ritualet med kaffen bedre enn smaken.
4. Hun skal reise med tog til Bergen så fort Den ekte mannen sier at de skal det. Det sier han snart, og hun gruer seg nesten ikke i det hele tatt.
5. Hun skjønner seg ikke på muntlige veiforklaringer. Folk kan like gjerne si blablabla, det gir like mye.
6. På nest siste uttalelse vil hun si at hun synes det er utrolig mange rare og fine mennesker der ute <3
7. Og tilslutt vil Den urolige moren fortelle at hun har skikkelige dyre og råflotte briller som hun brifer med så ofte hun kan.

Se så!

Denne awarden skal nå gis videre og det er med glede og letthet hun sender den videre til Kari med alle dyra og kattene som lager engler i sneen. Det er en nydelig blogg med koselig håndarbeid, litt alvor og utallige muligheter til å iiiiiiiii'e over hva hun har fått til å fange med sitt kamera.

Så tusen takk igjen, snille Marte!
Og vær så god, Kari :-)

Venting

Det er ventetid og Den urolige moren undrer seg litt over hvor mye tid i sitt liv hun har brukt på å vente. Det kan ikke ha vært få timer, dager og måneder. Sikkert også år. Hun ventet mye på jul og bursdager da hun var liten, for eksempel. Og ventet i pinefulle dager da timekortet fra tannlegen dumpet ned i postkassen. Hun ventet på middag, særlig om det var spagetti, og på at venninnen skulle bli ferdig med lekser.
Så begynte ventingen på å bli tenåring og konfirmant og deretter var det en evinnelig venting på å bli 18 år.

Når hun tenker på det har hun ventet på et eller annet alltid. Særlig når hun hadde sine sommerfugler i magen, som senere ble forvandlet til to merkverdige og herlige barn. Da ventet hun skikkelig.

Hun venter i dag også. På at flyet fra Italia skal lande. Den ekte mannen skal komme tilbake til hjemmet sitt og hun venter på å få se han, lukte han og le med han. Han har kortet ned ventetiden med å gjøre mobilen hennes rødmende rød med skrevne ord som kun kan hviskes. Det er fint. Mer enn fint.

Så rart det er at man kan ha så mange hjerter sammen etter så lang tid? Den urolige moren har fått med seg at ikke alle er like heldige og at livet kommer i alle nyanser. Hun har førstehåndskjennskap faktisk. Som de fleste andre. Hun fyller noe av ventetiden med takknemlighet og middagslaging. Livet har virkelig alle nyanser, ja.

Hun skulle forresten ha ventet lenge i den køen der de solgte frys-knapper. Da skulle hun ha fryst tiden nå, eller etter flyet har landet da.
Særlig skulle de dagene hvor hvitveisen er så ivrig at man ikke ser bakken for små hvite vidundere fått lov til å hilse på fryseknappen litt og blitt lengre. Det er noe å vente på det.
Venting er slett ikke bare dumt, nei.

Har du noe fint å vente på?