På badet vil han være med, og det er litt oppsiktsvekkende siden det lett kan være vått på gulvet etter alle dusjene som har foregått der. Denne karen som egentlig hater vann, han bryr seg ikke lenger. Han skal være med, holde oversikt og gni våte legger når han finner det passende.
Han skal være med på soverommet og inspisere putene og snakke litt om dobbeldynas fortreffeligheter og er dørene til klesskapet oppe tar han gjerne en tur inn der også. Om noen er i rommet da, det er en forutsetning.
At det er godt selskap i en herre når man driver med mat på kjøkkenet er ingen hemmelighet, men nå for tiden er han helt vill. Han kan gå fra dyp søvn til klagesang på få sekunder, og det er nesten nye rekorder hver uke.
Stakkaren må dessuten dele skål med damene i huset og det er så ille at det må på agendaen daglig. Flokken er nødt for å strø litt ny mat på toppen av det ekle påsiklete tørrforet så han kan knekke nakken på sine egne ferske og tørre små kylling og smultringformede matpakker. Dette med jentesikkel er under hans verdighet, og han ber Flokken snart ta affære å gi han en helt egen skål.
De har gjort det. Flere ganger har han fått en egen blå keramikkskål med bilde av en lystig katt i bunnen. Han spiser jo av den. Det er bare det at han spiser av jentens også. Han står klar når han hører lokket skli av matboksen og hiver seg fram, river vekk alle i sin vei og spiser av begge skålene på en gang. Det er litt av et syn. Jentene synes at han er teit. De rister på hodet og lar han holde på.
De har forsøkt å sette skåla lenger unna, men det gir han bare så mye slit i å løpe mellom og passe på at ingen annen får siklet på maten føre han, så det har de sluttet med. Det er bare å innse at misfornøyde mjau hører med i lydbildet til kjøkkenet, som lyden av klokka på veggen eller duret fra oppvaskmaskinen.
Han er forresten også med på vaskerommet, der snakker han om at det hadde vært fint å gå ut om han hadde giddet. Lange passiarer i følge med klospissing på kleskurvene er Den urolige moren vant til.
Hun har også lært seg noe i det siste.
Det er å ikke si noe når han snakker om ute som om det var en selvfølge for han å ville det, jobben hennes er å åpne døra litt som ved et uhell og se en annen vei mens han ser ut og håper det ikke er en slem brande der ute som liker å banke opp Blindemanner. De har skjønt det nå. Der ute er en mobber, en slemming og en uten empati for en liten redd prins.
Det blir jo bare verre av å snakke om det. Må man ut, så må man. Etter at Flokken forsto dette og holder døra åpen til han er ferdig, det må jo luftes av og til, har han strødd sin kjærlighet og pratsomhet ut til de alle til den store gullmedaljen. Det er så mye som skal sies, så mye som de må vite og det er så mange ugnidde legger.
Det er greit det, Blindemann. Det er greit at du trenger litt hjelp, du er jo blind. Det er ikke alle som er snille selv om de ser at du ligger nede, det er ikke alle som er flinke til å hjelpe til der det trenges. Og det er jo ikke alltid vi flinke til selv heller. Tenk på når du skal ha all maten selv og ikke vil dele før du har fått ditt. Kanskje Den store slemme synes at du har kommet oppi hans fat, på en måte?
Vi får holde sammen og ta vare på hverandre så godt vi kan her hjemme. Som Den ekte mannen pleier å si:
- Verden er hard, men brutal.
Men det går nå alltids godt, og visst er det koselig å ha en aktiv Blindemann. Bråkmakeren utenfor får Mumlekatten ta seg av når hun blir frisk, hun er godt oppdratt av Mumlis og vet hvordan tullebukker skal håndteres.
Har du en tøffas som hjelper deg om du er liten og ikke ser verden så godt?
