Det har vært en lang dag. Lang og fin.
Den urolige moren synes det ble litt for mye snø og vinter i dag. Det var glimt av blått i sprekkene i skylaget, men det var mer snø i lufta. Vinteren var overhodet ikke ferdig, og det var ikke å forvente heller. I lang tid nå så har hun følt på vårlengten i seg og nå var tiden inne for å handle på det.
Det var bare å kaste seg i bilen og kjøre til nærmeste hagesenter for å lukte på blomster og jord. Den ekte mannen skulle på jobb så det passet fint å ta følge i bilen.
De småsnakket hele veien om det å gjøre gode ting for seg selv og Den urolige moren var kjempeglad for at hun hadde klart å rive seg løs fra de sterke røttene i sofaen og komme seg av gårde.
Vel framme hoppet hun inn på hagelandet som den reneste 10-åringen og en liten svak lukt minnet om tørr asfalt og hoppestrikk i det hun passerte inngangsdøra.
Det første hun så var en liten inngjerding med de flotteste hønemammaer med småkyllinger pipende og løpende etter sine mødre mens de flakset litt hjelpeløst med de små vingene sine. Den urolige moren sto lenge og så på dem og hun tok litt bilder for å sende til Den ekte mannen. Han måtte ikke gå glipp av noe, syntes hun. Han svarte at han kunne høre iiii'ene hennes nesten helt til han.
Etter å ha kost seg med de bevingde små en god stund gikk hun videre og badet øynene i alle fargene. Der var de. Plantene strakk på halsen og viste seg fram fra sine beste sider, alle som en.
- Hei, sa de.
Først den ene, så den andre. Snart alle sammen. Hun hilste og hilste mens hun smilte vennlig tilbake.
Søster Øster ringte på den mobile telefonen hennes midt i fargeferden og de snakket om at Bestemor muligens var en gul høne og at Øster var en lyserosa Ranunkel. Den urolige moren var ikke helt sikker på hva hun var, men hun trodde hun var noe lilla. Det er ikke umulig at det er noe blått heller. Det spilte ingen rolle. Alt var fint.
Da hun hadde vandret gjennom alle fargehavene fant hun en liten kafe med hjemmebakte skolebrød. De ropte også på henne og hun adlød uten den minste antydning til skam og satte seg ned med ryggen mot det hvite ute. Hun var rolig og i en hel bit, og hun koste seg ved synet av en eldre mann med avis og med samværet med sine nye og snart betalte blomstervenner.
På vei hjem da hun endelig var fornøyd med dagens påfyll av grønn energi, tenkte hun litt på det å hilse med rett og stolt nakke. Så fint å kunne hilse i ren glede over sin egen vakkerhet, å si i fra ved første møte at her er en som eier stolthet og andakt.
Hun likte det og bestemte seg for å øve litt på å hilse som en blomst om våren.
Har du hatt årets første høneglede enda?
