Det er ventetid og Den urolige moren undrer seg litt over hvor mye tid i sitt liv hun har brukt på å vente. Det kan ikke ha vært få timer, dager og måneder. Sikkert også år. Hun ventet mye på jul og bursdager da hun var liten, for eksempel. Og ventet i pinefulle dager da timekortet fra tannlegen dumpet ned i postkassen. Hun ventet på middag, særlig om det var spagetti, og på at venninnen skulle bli ferdig med lekser.Så begynte ventingen på å bli tenåring og konfirmant og deretter var det en evinnelig venting på å bli 18 år.
Når hun tenker på det har hun ventet på et eller annet alltid. Særlig når hun hadde sine sommerfugler i magen, som senere ble forvandlet til to merkverdige og herlige barn. Da ventet hun skikkelig.
Hun venter i dag også. På at flyet fra Italia skal lande. Den ekte mannen skal komme tilbake til hjemmet sitt og hun venter på å få se han, lukte han og le med han. Han har kortet ned ventetiden med å gjøre mobilen hennes rødmende rød med skrevne ord som kun kan hviskes. Det er fint. Mer enn fint.
Så rart det er at man kan ha så mange hjerter sammen etter så lang tid? Den urolige moren har fått med seg at ikke alle er like heldige og at livet kommer i alle nyanser. Hun har førstehåndskjennskap faktisk. Som de fleste andre. Hun fyller noe av ventetiden med takknemlighet og middagslaging. Livet har virkelig alle nyanser, ja.
Hun skulle forresten ha ventet lenge i den køen der de solgte frys-knapper. Da skulle hun ha fryst tiden nå, eller etter flyet har landet da.
Særlig skulle de dagene hvor hvitveisen er så ivrig at man ikke ser bakken for små hvite vidundere fått lov til å hilse på fryseknappen litt og blitt lengre. Det er noe å vente på det.
Venting er slett ikke bare dumt, nei.
Har du noe fint å vente på?
