Den urolige moren liker 17.mai. Hun liker småsnakket på tv om byskolene som går og går og aldri kommer til døra. Hun vet. Hun har gått der selv i både striregn og i godvær. Hun kan opplyse om at det var veldig lenge å stå stille føre det var lov å gå i takt oppover Karl Johan, så lenge at pappaen hennes syntes det var ille med all ventingen og tørket en regndråpe av nesen hennes mens han forsøkte å holde stemningen oppe. Det er et godt minne. Hun gledet seg begge gangene til å hilse på kongen. Han var snill, hun var overbevist om det. Han smilte jo så hyggelig fra utedoenveggen på hytta så han var en god gammel bekjent.
Mamma var alltid så pen og pappa var ekstra glad på grunnlovsdagen. Den lille urolige moren hadde bøtter med høytid over at landet hennes hadde bursdag og slikt kan hun føle på enda. Heldigvis. Akkurat det at Norge har bursdag eller ei er ikke det første hun tenker på lenger. Nå er det mer tradisjonen, lydene, bløtkaka og følelsen som minner om ei lita is og pølsespisende jente som koste seg med hele ansiktet og tittet seg rundt med store øyne på at rektor, selveste rektor, var med på ettermiddagsarrangementet og tapte i eggeløp.
Kanskje hun skulle arrangere et lite eggeløp i sin egen stue snart, sånn for å få opp stemningen og glemme det faktum at det er noe tid igjen til alt det fine kommer. Dessuten er det noe som heter at man skal glede seg der man er og ikke alltid vente på det gode. Blindemann kommer hvertfall til å like det! Ingen er så glad i knuste egg som han. Ikke hennes egg da, de skal komme hele i mål. Hun skal nemlig vinne hele sulamitten, og det er fint siden hun her og nå bestemmer at det skal være bløtkake i 1.pris.
Har du lurt på å ha et aldri så lite sekkeløp eller lignende framover?
