Da var tiden kommet til å la Den urolige moren i sin opprinnelige form få hvile litt. Hun er så flink, så arbeidsom og så positiv at hun fortjener en liten ferie.
Jeg har kjent at tiden snart var inne for å slutte å gjemme meg bak en karakter, en figur som er en så stor del av meg, men likevel ikke er det. Den urolige moren er ønske-meg, den som finnes bak alle masker og alle forestillinger. Men hun er også litt for redd, litt for avhengig av at Blindemann sier det for henne.
Han finnes jo på ordentlig, blind er han også der han ofte ligger sammen med meg når jeg tegner og skriver. Dessverre er han ikke alltid like heldig når han velger sine veier, det blir mye bump og fall før han til slutt finner veien til matskåla. Hans evige optimisme, hans fryktløse pågang i sitt mørklagte liv, har vært til inspirasjon for meg hele veien.
Min Flokk finnes jo også. De trenger litt beskyttelse og har fått andre navn, akkurat som meg. De har vært så optimistiske, min beste heiagjeng om den store skjelven har inntatt meg ved middagsbordet eller på andre skumle steder. De har smilt og godkjent bloggetegninger og tekst, og sagt at jeg bare skal legge den ut om jeg selv har vært redd. Jeg kan aldri få takket nok.
Mitt opprinnelige ønske var at Den urolige moren skulle hverdagsliggjøre det å være psykisk psyk. Jeg har lest et sted at over 600.000 nordmenn lider av denne såkalte diagnosen og da er det godt å være en som snakker høyt om å være redd eller rett og slett bare er av den kreative typen. Det å ha angst betyr at du er uhyre kreativ, tenk å klare å finne opp alle de skumle tankene! Vi trenger "bare" å kjenne på hva som virkelig er sant før vi bestemmer oss for våre handlinger.
Det å ta diagnosen med inn i hverdagen og legge livet rundt den uten å være rar fordi man ikke mestrer alt like godt, må være et mål. Jeg er ikke rar selv om jeg er redd, alt jeg og du gjør har vi alltid verdens beste grunn for å gjøre.
Vi får gjøre det så vakkert vi kan, er mitt motto. Som dere lesere har gjort for meg. Hver kommentar jeg har fått her inne, særlig på Facebook hvor jeg legger den ut for de som vil lese, har gledet meg så jeg nesten har klappet i hendene. Hvert ord har gitt meg troen på at jeg kan høre til, at jeg kan nå fram med mine skrevne ord og mine naive tegninger.
Jeg har så lyst til å spre litt mot, litt opprørstrang mot vedtatte normer som bare er til begrensning og litt kjærlighet til alle oss som bærer tittelen Menneske. Det kan virke pretensiøst å kaste hjerter omkring, men det er oppriktig ment; Dere lesere har gitt så mye tilbake ved å si at dere liker eller at dere påvirkes av mine ord.
Heretter vil bloggen min fremdeles preges av store ord og bilder, den vil være skrevet av meg og den vil følge tråden om at verden og livet skal utforskes etter skatter å legge i kista eller verktøykassa. De er kanskje det samme?
Den urolige moren sier Tusen Takk for følget så langt og det er jo klart at hun er med videre. Sammen med meg.
Klem til alle som vil ha.
Med kjærlighet fra Monica Ilni
