Den urolige moren har falt litt av lasset. Snøen lagde så stor brøytekant at hun ikke kom helt over, så nå ligger hun på ryggen i snøen og lager en tafatt engel mens hun ser ut i universet og undres på hva som er hennes plass og hvor brukermanualen i så fall er.
Hun er jo en Tenker. Og litt en Gjører. Hun tenker at siden hun tenker så mye så blir det sikkert litt verre å finne krysset på kartet der hun hører hjemme. Tankene gjør henne litt nærsynt, på en måte. De fleste som er Gjørere tenker jo ikke så ofte på slikt, virker det som. De gjør og der er plassen. Krysset er der de til enhver tid befinner seg.
Hun burde selvsagt bare bestemme seg for det samme og bare klippe tanken, Kutt! som i en film, men det er ikke så lett. Tankene har helt egne svømmetak og de brukes på en elegant og stoisk måte som ingen legger merke til og før en vet ordet av det sitter man med tenkehetta på hodet igjen. Som en krone og som en slags tornekrans.
Det ville være å gå for langt å sammenligne seg med herren fra Nasareth i en sådann stund. Hun synes nok at det er for lite sammenligning med han ellers, men akkurat en så stor forbannelse som den stakkars Jesus måtte oppleve med tornene tror ikke Den urolige moren at hun er utsatt for. Det ville være å surve. Man må vite når en skal dra tornekranskortet.
Det er lenge siden hun ga opp å lete etter svar i tenketanken sin. De kommer simpelten ikke til å dukke opp. Det som gjelder for henne er å utvide tanken, la hjernevirksomheten ekspandere som et mini-univers. Vel, man vet jo ikke helt hvor mini universet hennes egentlig er, men det er uansett en grei forklaring for henne selv.
I hennes mini-univers har hun reist forbi planeten Hvorfor-opplever-jeg-dette med den lille månen Tenk-om-alle-bare-kunne-være-snille og etter en rast har hun stille reist videre. Hun har sittet i en liten kapsel og knapt nok det, sett Jorda på avstand mens hun både litt og mye villfaren lette etter Den grønne planeten Trygg-og-god.
Hun finner den tidvis og hun jobber med å forsone seg med at hun er en del av det hele, der hun ligger i haugen sin. Hun reiser seg og ser på engelen som ligger igjen der hun selv lå for et øyeblikk siden.
- Ja, bare ligg du, engel. Ligg og bli snødd ned. Jeg trenger deg ikke til annet enn pen pynt og som gjenstand for min misunnelse. Du er fin, men jeg kommer aldri til å passe i dine sko. Eller vinger.
Den urolige moren tenkte litt til. Kanskje det var like greit å være seg selv på tokt i sitt mini-univers, med englene liggende litt hist og pist i stedet for å tro at man skulle bli en? Hun var altfor stor, altfor tullete, altfor....altfor hva da?
Og her blir det alltid sullballatull for Den urolige moren. Hun klarer ikke å bestemme seg for om det er fint eller dumt å være en engel i snøen eller om den kun skal få ligge der som et eksempel på forgjengelighet.
Dessuten kommer Blindemann til å vasse rett på, eller vandre litt rundt og gjøre det han må om han i det hele tatt våger seg ut. Hun bestemmer seg for å la snø være snø og går inn og koker seg en kopp kakao.
Men mini-universet er hun ikke ferdig med. Hun er tross alt en Tenker og hun må finne sin plass om hun må opp i Tenketanken sin ørti ganger til. Dessuten gir den jo litt utsikt, muligens også litt innsikt.
Har du en Tenketank?