Alle kaster skygge og det er en vedtatt sannhet at det ikke er like trivelig og varmt å stå i andres skygge som i sin egen. Om det nå skulle være så galt at du ved en feiltagelse har havnet i feil skygge, finnes det råd:
Ta ansvar, vis hvem du er og vær stolt!
I korte og raske trekk.
Hva om du ikke har funnet rett plass for skikkelsen din, så skyggen din ikke helt vet hvor den skal plassere seg? Som om konturene ikke er tydelige nok, men innholdet er?
Da kan det hende at et litt pjuskete og smalskuldret vesen går omkring og leter etter et sted og bo og den vet at den må stå opp i mot selveste Rolleforventningen. For det er en sterkas, der er en som vet å føre seg! Den har tomlene i et godt grep under bukseselene og forteller alle at her er en som har vaska seg!
Det er lenge siden de tomlene holdt i et fulgeegg. Pjusken lever i skyggen av seg selv og har overlatt scenen til Detteharjeglærtergreit-rolleforventningen.
La oss for enkelthets skyld si at det er Den urolige moren det handler om, at det er hun som har denne lille pjuskefulgleungen under brystet og som gjerne vil slå et slag for alle andre små fugler der ute som bor i alt fra store sterke kasser til mindre utadvendte og gjerne også helt vanlige lettpustede bryst som gjør så godt de kan.
Hun vet ikke om det gjelder mange eller kun få, men for hennes egen skyld tenker hun at den stakkaren som holder oppe en skjult finger i stedet for hele den veivende hånda, også skulle ha sagt noe. Det er noe som skal sies derfra, selv om det bare er et pip. Pip er også en mening. Stillhet er en mening. Tomler og andre roller er en mening.
Den urolige moren vrir og svir seg litt i egne selverkjennelser og hjertet hennes står litt over i skrekken over å se at keiseren faktisk ikke har klær.
Hva da keiseren ikke har klær? Han har klær! Det er bare det at du ikke ser dem.
Eh.
Bak alle meningene, som muligens er store og muligens sier blablabla fordi de er på oppdrag fra indre påkledere som gjerne vil være medlem av Verdensflokken, der bor det en naken og enkel sjel med lys i lua og en vennlig hånd. Hun tror på det. Hun tror på at det er utgangspunket selv om hun aldri før har sett det. Bare kjent det.
Det er en vennlig hånd, et lite blikk som sier at skyggene er en del av deg, selv om de ikke finnes uten lyset.
Om dette er hennes naivitet og hennes filosofi, så lar hun den få bo. Hun vil ikke ta livet av en naken sjel som ikke kjenner på offerrolle og svartsyke. Hun bor også der. Det er den hun vil ha tak i. Få fram, spørre hva den vil si bak der med sin gjemte finger i lufta.
Jeg ser deg! Kom fram fra skyggen, du lille. Er det du som er naken i tjernet?
