Hvor ferden skulle gå var ikke så nøye, det eneste hun visste var at hun skulle gå sakte og i takt med seg selv. Hun gikk forbi mange forskjellige hus. Fine hus, store hus, mindre hus og snille hus. Hun hadde begynt å kjenne igjen noen av dem og i noen bodde det mennesker hun visste hvem var.
Tankene gikk til vanskelige utfordringer og måter å få løst opp i disse på ved å skaffe seg andre perspektiver enn hun fikk hjemme i sofaen. Det var godt å kjenne på sola og samtidig føle at det løste seg litt i skulderne mens hun gikk. Enkelte ganger kan godt og vondt gå hånd i hånd.
Da turen nærmet seg slutten møtte hun en hun kjente fra før og de slo av en prat. Den urolige moren hadde lenge mistenkt at dette var en heks. En snill og klok hekserinne med hjertet i brystet og vettet i pannen. Ei som snakker med flere ting enn ordene.
Den urolige moren fikk høre om en stille og vakker kjærlighetshistorie og om en grandios og evigvarende en. Begge var lærerike og Den urolige moren måtte tørke både en liten lattertåre og en innvendig en fordi det var gjenkjennelse i hennes egne ting som hun tenkte på.
Den snille heksen fortalte om hvordan hun selv hadde håndtert akkurat de utfordringene som Den urolige moren selv gikk og grublet på, og de blåe øynene fortalte henne at hun sa mer enn hun sa. Den urolige moren hørte det og synes veiheksa var mild og klok. Hun hørte og forsto at livet er ingen dans på roser for noen og at det faktisk er svært normalt. Det var godt. Mer enn godt. Det var også befriende og en raus gave å komme med til ei som vandret på en hvit vei.
Flere ganger i løpet av samtalen sendte hun en takk til universet, til altet og til disse små underfundige gledene som syntes finne henne om hun slapp de til. Her sto det ei og viste vei gjennom rotete snirkelganger i hjemmeblinde rom og det var akkurat så fint og passe langt som Den urolige moren fikk til.
Samtalen var over. De hilste hverandre på gjensyn og gikk hvert til sitt.
Da surkålen kokte over og skinkesteika til Den ekte mannen var nesten ferdig fortalte hun om møtet hun hadde ute i sola på dagen i dag. Hennes livspartner hørte på og sa seg skjønt enig i at dette var nok et bevis på at livet framover her på det nye stedet ville bli godt.
Den urolige moren er ikke så flink til å være trygg med andre mennesker, men i dag fikk hun en fin stund i sola. Og hun ble litt roligere på sine egne ting.
Er du så heldig at du traff på en glede i sola i dag?
