Solen stråler igjen og Den urolige moren har nektet seg selv utpass nok en gang. Tragisk, men sant. Gutta i Flokken dro i bakken for å kjøre ski og de lurte på om hun ville være med. Hun svarte nei. Så full av gledesnekt, så full av offer fordi hun er så full av gledesnekt.
Det er til å få gåsehud av.
Stadig oftere kommer trangen til å flytte om på saker og ting i huset, hun vil bytte på energier, slippe fram noen som ligger i klem og åpne opp tette luftveier. Det hadde virkelig vært en lettelse. Typisk nok ser hun ikke løsningene, det føles som om hun har kjørt seg fast i noe som "skal være sånn". Det er nedbrytende. Det er det fordi hun vet at det er hos henne selv stoppknappen sitter. Hun skulle gjerne skrudd den av om hun fant den.
- Stoppknapp! Hvor er du?
- Jeg er der du leter til sist.
- Hva? Hvorfor det?
- Fordi du ikke vil finne meg.
- Jo, det vil jeg da! Å være så full av syt og jammer over alt som jeg er nå, det er i allefall ikke noe ålreit.
- Sikkert ikke, men du vil ikke finne meg. Om du finner meg må du nemlig ta ansvar for alt det du må gjøre for å få det bedre. Er du villig til det?
- Klart det.
- Vel, jeg er ikke sikker. Det er tradisjonelt mye lettere å sette seg ned å være a) sliten b) inkompetent c) alt som tenkes kan for å slippe unna. Angst, også.
- Nå blir jeg litt sint, Herr Stoppknapp! Jeg har ikke hatt angst fordi jeg ikke ville ta ansvar for meg selv?
- Å nei.
Den urolige moren må legge seg litt nedpå. Hun er svimmel og orker ikke tanken på å skrive et eneste ord til. Utmattelsen legger seg ned og ruller seg over henne og holder henne nede med tunge lodd på armer og bein. Det eneste hun vil er å sove og hvile til alt er over, hun vil våkne når alt det slitsomme er over og hun får sin velfortjente pokal for å holde ut.
- Stoppknapp? hvisker hun nesten uhørlig. Jeg orker ikke å reise meg fra alt sammen. Kan du ikke sende en engel eller noe annet fint til å hjelpe meg opp så jeg blir ferdig med reisen min på dette opprørte havet?
- Du kan nå være dramatisk du, Mi, men engler hjelper ingen om de ikke slippes til. Opp å stå, let etter meg om du virkelig vil.
Stoppknappen er rød. Ved siden av står hans venn Påknappen som er grønn som det første gresstrået. Grønt er fint. Grønn er hjerteenergien, naturen og sannheten. Grønt er ja og klar og kjør.
Er den fristende? Hun orker ikke et ord til om salat og supermat, ikke et ord til om alt som er bra for en når alt hun kjenner er ydmykelse og skam fordi hun ikke er som alle andre som tar dette på strak arm. De som har et valg er automatisk mistenkte i hennes sak.
Hun har ikke noe valg, hun må. Hun må og må og må og må og ååååååå.
Kanskje alt hun egentlig vil er å stikke nesa i jorda og ta sine skritt utenfor Jammerdalen, uten mulighet for å måtte si at: Jovisstfaen, jeg klarte det visst ikke denne gangen heller.
Hva heter det på Påknappsk?
