Den urolige moren er litt matt om dagen. Hun regner med at hun seiler på etterdønningene etter en tøff tid og arbeider jevnlig med at det er greit.
Det er rart det der. Hun som liksom er sin egen gallionsfigur trenger, gjerne skriftelig, tillatelse fra en eller annen for å ha lov til å være sliten.
Sliten er det jo lov å være, bevares. Men å agere på det, det er det som er så forbudt.
Det er på mystisk vis litt ære i det å være sliten og halvgal av savn etter ro og fred. Man skal skjøtte sitt arbeide og kun klage i små doser så man ikke irriterer hverken nabo eller familien, og i alle fall ikke Noen. Denne Noen har en makt som konge og fedreland kan misunne.
Etter lang tids hardkjør skal man få en plage eller to som bevis på at man aldri gir seg, og til slutt kan man finne senga. Ikke fordi man endelig tar vare på seg selv, men fordi man segner om etter et oppofrende liv. Kanskje er det bare overkroppen som treffer på madrassen i fallet, helt uomtvistelig er det uansett at siklet renner utenfor og en sko fremdeles befinner seg på foten. Der ligger et skikkelig arbeidsmenneske!
At ukeblader og Noen også mener at det er riktig å ta vare på seg selv, at hvilen må forekomme, er et utrolig paradoks. Når da? Jo, mellom alle de andre øktene, det er det som er det riktige. For ingen skal ha så god tid at de kan si at de har tid til egenpleie og selvrespekt når det måtte være.
- Når vi De ha timen?
- Når som helst. Når som helst vil jeg styrke min kropp og min sjel for å ha overskudd til meg selv, mine barn, miljøvernet og til å gjøre verden litt bedre. Da blir jeg ikke så fort sint, ikke så fort et offer for omstendighetene og jeg vet når jeg skal gi meg. I omsorgen for meg selv ligger veien til gleden, kreativiteten og den ekte latteren.
Gjesper du nå er det fryktelig synd, synes Den urolige moren.
Hun er åpen for at verden der ute ikke bare er slik, men det er det hun ser om hun gløtter på døra:
Det kakles og løpes, det utveksles erfaringer som ingen hører på og ettertanke er et fint begrep gitt. Søndag tar vi og kler på oss Ettertanken, skal vi si mellom kl. 12 og 13?
Den urolige moren vet at hjulene skal gå rundt, hun vet at alle trenger et arbeide m/ dertilhørende verdifølelse på kjøpet og hun vet at pengene i lønningsposen er noe de lever av, altså de som bokstavelig talt holder liv i disse kroppene som det skal hviles i.
Men hun liker å sitere Mumlejenta når hun ikke skjønner så mye:
- Hva skjer med alt stresset a?
Hun vet ikke. Hun vet ikke hvor og når det ble viktigere å vise sin styrke i utholdenhet enn sin styrke i respekten for seg selv og den bakken man står på. Den bakken som suser rundt i verdensrommet i uante mange kilometer i timen og bare er. Vi levende vesener oppå den er ikke mer enn jorda selv, men av en eller annen grunn finner vi mening i at vi er nettopp det.
Hun gjør det selv. Klart det. Hun kan jo tenke. Ikke at hun tenker så langt alltid, det mistenkes innimellom at hun tenker seg litt dum. Hadde hun ikke tenkt hadde hun kanskje ikke vært så opptatt av hva andre mente om hennes utmattelse de siste 12-13 årene. Eller kanskje mer. Tenke eller ikke tenke, hva med å kjenne? Det sitter i magen om det er riktig eller feil, sa en venn i høst.
Vel, spørsmålet i dag bør vel være av den positive og milde sorten siden hun ga seg selv og andre litt fart på huska i dagens blogg. Men nei, hun spør i samme åndedrag, med høyt hevet pekefinger:
Hva har du gjort for å øke toleransen overfor deg selv og din egen kapasitet i det siste? Og med det spørsmålet, som kanskje er mest til slike som henne selv som ikke er flinke til å kjenne etter hva hvile er, tar hun med seg sin indre lille pram og ligger litt i den mens hun ser på været og lover seg å bli sin egen beste venn.
