Valgets kvaler

Det er tenketid. Det er ikke så lett å vite hva som er lurt, hva som er riktig og hva som er bedre på kort og lang sikt. Særlig ikke når det er så mange for'er og imot'er.

Hun har begynt å forstå at man velger inni alle for og imotene og tar til slutt konsekvensen ut fra hva man falt på. Altså, lærdommen består litt i at det ikke er noe rendyrket rett eller galt, det er bare tanker, handlinger og konsekvenser.

Den urolige moren har trodd hardt på at alt har en ferdig mening og dermed har hun bøyd seg for hva som kjennes sterkest ut når hun har stått overfor valget. Det hun til enhver tid har valgt har faktisk vært underlagt noe hun selv tenkte ut ca før hun ble født. Ja du leste riktig, den gang hun bestemte hvordan livet skulle bli.  Dermed har Den urolige moren egentlig ikke hatt kraft eller mulighet til å kunne påvirke det mulige utfall. Valg som idé har bare vært funnet opp for å trøste menneskene i sine grenseløse forsøk på å finne mening i sin eksistens. Så. Det har bare vært å henge med og håpe at en har kjent det rette valget. Og gjør en ikke det, er man litt dum. Dårlig på å leve, rett og slett. Formildende omstendigheter, som at en mangler kunnskap eller erfaring, teller ikke. Livsamatør!
Hard med seg selv? Ja.

I den senere tid derimot har hun endelig fått besøk av en velkommen gjest, hvertfall noen ganger: Fornuften. Den i den hvite firkanten. Det ligger en så befrielse i det å kunne velge med hodet, selv om kjenne-med-magen-metoden også kan fungere.
Hun tror jo litt på at det ligger et svar der til henne fremdeles, slik at hun totalt slipper å ta konsekvenser, javisst.
Å, den som hadde vært en katolikk og kunne skrifte og skrifte til det dumme ble borte fra brystet! Hvor mange Ave Mariaer trengs om hun velger feil?

Men det er å legge det utenfor seg selv igjen. Å tilgi seg selv, er det hun må streve etter. Om det er Gud eller Maria, om det er Donald eller den hun var før hun ble født. Eller er nå. Helst det.
Et valg blir det uansett.

Dagens ord, tro det eller ei: GLEDE!

Perfekt eller ikke perfekt. Det er ikke spørsmålet.

Noen ganger kan man bli litt gal av alt det perfekte i verden. Kanskje Den urolige moren slett ikke er koko i det hele tatt, bare veldig allergisk mot perfekthet? Det har hun lurt på noen ganger.

De siste dagene har slett ikke gått til å studere snøen som har forsvunnet i sakte fart og slike vårting som hun hadde gledet seg til. Neida, de siste dagene har gått til å studere sin egen uperfekthet. Med sur og trist munn har hun slått blikket ned gang på gang, å, det er jo så håpløst å se på ødeleggelsene. Man kan se og se og se.
Det rare er at det skjer ingenting av å bare se. Det er til å rødme av.

Ok, hva om hun bare aksepterte at jo, hun er en ruin, men ruiner kan da også være fine? Rydde litt, pynte litt, henge opp et  bilde over de verste sår og skår?
Det vil kreve sin kvinne å få det til, det vet hun.

Men. Ingenting kommer uten troa, så hun tror. Hun sitter igjen i toppen av masta si og hyler mot uværet mens noe i henne samtidig sier at dette uværet er det hun selv som skaper. Det er jo magisk bare det.

Det er forresten mer som er magisk. Som skal skje i kveld. Men det tør hun ikke skrive om før hun er tryggere på alt sammen selv. Hun sender et hjerte til frk. Plomme og synes det er fantastisk at verden bare skjer når man trenger det.
Alt er så spennende at man kan gå i påskesjokk av mindre.

Til slutt må Den urolige moren må bare spørre, klarer du å akseptere at du ikke er perfekt? Altså, du er perfekt, men det er bare fordi du ikke er det. Skjønner? Håper det, ellers så er det Den urolige moren som ikke skjønner:-)

Fin fredag!

En gryte latter

I dag har Den urolige moren gått en lang tur og utfordret det faktum at man kan falle død om når som helst. Særlig når man går tur. Er det mulig å tenke slik da? Ja, det er det. Den urolige moren har det med å tro at hun skal falle om hvert sekund som helst når hun beveger på seg og det i seg selv er med på å øke sjansen for å falle død om fortere enn man liker å tenke på. Ikke noe morsomt.

I dag gikk hun altså, og selvtilliten økte for hvert skritt som nærmet seg slutten. Ikke døde hun heller, bare det var jo til å hoppe av.

Etter at den største jubelen hadde lagt seg over dagens triumf og hverdagen atter kom snikende så måtte nesten Den urolige moren spørre sin sønn om hva de skulle ha til middag. Det skulle feires og hva var det beste han visste?
Hoppegutt svarte at det beste han visste var å le, så for hans del kunne de gjerne servere en skål eller to med vitser. Den urolige moren likte sin lille filosof som ikke var så liten lenger, og vurderte et sekund om en god latter mettet i særlig grad. Hun kom fram til at vitser nok ikke mettet magen i særlig grad, men sjelen ble kanskje litt mettere etterpå. Hun hadde kjent det i går da Øster kom en tur. 

Jo, en liten skål latter til forrett kunne hun da vaske fram, så fikk de heller spise karbonader som vanlige sultne mennesker etterpå.
Til dessert vurderte hun å gå en tur igjen. Bare sånn for å sjekke om hun ville overleve.

Har du fortært noe rart i det siste?

Strykejern og filmopptak

I dag våknet Flokken nesten på likt. Det er svært uvanlig. Som regel spretter Den ekte mannen opp først, gjør det han må før han gjør det han vil, og så, etter at kaffeduften har spredd seg og dyna er kost og klemt på lenge nok, står Den urolige moren opp. Hun subber litt rundt med kaffekoppen sin og føler seg fryktlig stygg med morgenansiktet sitt, ja det er så ille at Den ekte mannen faktisk er litt enig. Hun må jo le, det går liksom ikke an å sure seg unna, så ille er det. Hun mener, så interessant er det. Litt har man da lært om å kontrollere negativitet.

- Tenk at det er samme dama, kan Den ekte mannen få seg til å si etter at hun har strøket sitt ansikt med strykejern og rynkekrem.

I dag er det filmopptak i Flokkestua. Etter fellesstarten og frokosten, er alle klare for resten av dagen og Mumlis har et filmprosjekt som skal filmes i dag. Rollene er fordelt som følger: Hoppegutt har hovedrollen, og det er ingen smårolle han skal bekle. Han får en Flokk-pris av sin mor som har rollen som sjåfør, avisansiktsteiper og brødbaker. Den ekte mannen skal være Mann i Sofa. Med avis. I hele ansiktet. Den urolige moren liker det bildet. Hun har sagt mang en gang til sin egen godgale far at hun var glad for at han ikke var en sånn pappa med tøfler og avis, det er liksom bildet på uengasjement.
Når hun ser Den ekte mannen uten øyne og munn, inntullet i gårsdagen, er hun er glad for han har både øyne og munn bak alle bokstavene. Det fine og engasjerte ansiktet er rett bak. Heldigvis.

Hun forlater skuespillerne og tusler ut i skriverstua si for å kjenne litt på egne gamle nyheter.

Hun har faktisk følt seg som en mann med avisansikt i hele vinter. Tøflene har gjort bildet perfekt, men de har gjort føttene varmere også, litt praktisk må man være.
Egentlig skulle hun ikke strøket ansiktet en eneste gang hele den hvite vinteren for virkelig å få fram effekten av sin egen traurighet, men forfengeligheten troner som oftest høyest. Forfengeligheten og gleden over at strykejernet fremdeles fungerer.
Men det er gammelt nytt for nå er våren her, avisen kan rives av ansiktet og nyhetene skal hun skape selv.
Det er jammen litt av et ansvar, men hun er villig til å lukte på både trykksverte og våt jord om det er det som trengs.

 Har du laget noen nyheter i deg i det siste?

Hei igjen!

Den urolige moren fant ut noe da hun satt under treet sitt. Hun fant ut at hun hadde hvilt lenge nok, etter x antall kaffekopper og utallige reiser innover i Tankeland. Hun fant også ut at hun tålte mer enn hun trodde og at kaffe ikke er så godt om man får for mye.
Det har vært en nødvendig hvil. Av den god grunn: Hun hadde blitt stum. Ikke et ord til ville ut og da var det bare å ta hintet: Være stille.

Hun og all dramatikken i henne trodde at det måtte bety døden og pop-up-oppstandelser i ne og ny, men neida.
Nå er kofferten igjen pakket for nye blameringer og sprell. Hvilket hun gleder seg til. Den urolige moren har ikke så full kontroll lenger, men det får være det samme fordi det er gøy å plutselig ha fått et navn. Det gjør opp for mange rare følelser av å føle at man går for langt innimellom, men om man aldri skal gå over streken finner man jo heller ikke ut hva som er på den andre siden. Hun heter Mi og øver seg daglig på å fortjene æren.

Velkommen tilbake!

Tusen takk!

Da var tiden kommet til å la Den urolige moren i sin opprinnelige form få hvile litt. Hun er så flink, så arbeidsom og så positiv at hun fortjener en liten ferie.

Jeg har kjent at tiden snart var inne for å slutte å gjemme meg bak en karakter, en figur som er en så stor del av meg, men likevel ikke er det. Den urolige moren er ønske-meg, den som finnes bak alle masker og alle forestillinger. Men hun er også litt for redd, litt for avhengig av at Blindemann sier det for henne.
Han finnes jo på ordentlig, blind er han også der han ofte ligger sammen med meg når jeg tegner og skriver. Dessverre er han ikke alltid like heldig når han velger sine veier, det blir mye bump og fall før han til slutt finner veien til matskåla. Hans evige optimisme, hans fryktløse pågang i sitt mørklagte liv, har vært til inspirasjon for meg hele veien.

Min Flokk finnes jo også. De trenger litt beskyttelse og har fått andre navn, akkurat som meg. De har vært så optimistiske, min beste heiagjeng om den store skjelven har inntatt meg ved middagsbordet eller på andre skumle steder. De har smilt og godkjent bloggetegninger og tekst, og sagt at jeg bare skal legge den ut om jeg selv har vært redd. Jeg kan aldri få takket nok.

Mitt opprinnelige ønske var at Den urolige moren skulle hverdagsliggjøre det å være psykisk psyk. Jeg har lest et sted at over 600.000 nordmenn lider av denne såkalte diagnosen og da er det godt å være en som snakker høyt om å være redd eller rett og slett bare er av den kreative typen. Det å ha angst betyr at du er uhyre kreativ, tenk å klare å finne opp alle de skumle tankene! Vi trenger "bare" å kjenne på hva som virkelig er sant  før vi bestemmer oss for våre handlinger.
Det å ta diagnosen med inn i hverdagen og legge livet rundt den uten å være rar fordi man ikke mestrer alt like godt, må være et mål. Jeg er ikke rar selv om jeg er redd, alt jeg og du gjør har vi alltid verdens beste grunn for å gjøre.

Vi får gjøre det så vakkert vi kan, er mitt motto. Som dere lesere har gjort for meg. Hver kommentar jeg har fått her inne, særlig på Facebook hvor jeg legger den ut for de som vil lese, har gledet meg så jeg nesten har klappet i hendene. Hvert ord har gitt meg troen på at jeg kan høre til, at jeg kan nå fram med mine skrevne ord og mine naive tegninger.

Jeg har så lyst til å spre litt mot, litt opprørstrang mot vedtatte normer som bare er til begrensning og litt kjærlighet til alle oss som bærer tittelen Menneske. Det kan virke pretensiøst å kaste hjerter omkring, men det er oppriktig ment; Dere lesere har gitt så mye tilbake ved å si at dere liker eller at dere påvirkes av mine ord.

Heretter vil bloggen min fremdeles preges av store ord og bilder, den vil være skrevet av meg og den vil følge tråden om at verden og livet skal utforskes etter skatter å legge i kista eller verktøykassa. De er kanskje det samme?

Den urolige moren sier Tusen Takk for følget så langt og det er jo klart at hun er med videre. Sammen med meg.

Klem til alle som vil ha.
Med kjærlighet fra Monica Ilni

Tanketull og framtidsgull

Det er akkurat som om sola forsøker å titte fram litt mer for hver dag. Den urolige moren har undret seg på om den er litt sjenert, men det kan hun ikke tro. Da den skimtet fram mellom snøfnuggene tidligere i dag syntes hun nesten synd på den og hun fikk lyst til å lokke en liten kulokk, men tok seg i det.

Tanker, tanker. Det er jo nok av dem. De innholder jo så mangt. Minner, huskelapper, kunnskap, det er i dem hun tar i mot beskjed om hvor veien ligger og de er opptakt til de utroligste følelser. Og mye mer.

Hva ville skje om man tok i fra henne tankene? Så kun følelsene og instinktene var igjen? Da hadde hun vel sikkert fått en roligere tilværelse, men også mistet muligheten til å tulle og tøyse og finne måter å leke og plage Den ekte mannen på. Hun hadde ikke funnet så mange fine venner og hun hadde heller ikke kunnet følge en oppskrift på hva det nå måtte være. Like greit å ha de tankene når hun tenkte etter.

Om hun kunne se i framtiden da? Det er jo umulig å si noe om, men hun vet at i nær framtid så skal hun spise pizza sammen med Svigerstorflokken og hun vet at det blir hyggelig. Men særlig lenger kommer hun ikke i å spå sikkert om framtiden.

En gang hun mediterte møtte hun seg selv fra framtiden. Det var et godt møte og hun så frisk og rask ut. Antrekket husker hun i minste detajl enda. Hyggelig å vite at man blir såpass klesflink og stilsikker med tid og stunder. Hun hadde selvsagt en stor katt og hun hadde en maskin på kjøkkenet som duret akkurat slik Den urolige moren liker.
Så litt har hun liksom sett framtiden og den gleder hun seg til når hun kommer på at alt ikke skal være det samme alltid.
Alt er for eksempel ikke likt nå som det var for ti år siden, eller tyve? For ikke å snakke om for tretti år siden, men da får det være bra med å gå bakover. Hun orker ikke å tirre førtiårskrisa i dag.

Sola kommer nok snart. Med eller uten lokking fra henne. Den kommer og skal smelte og tine fram alle de fine blomstene hun satte som løker i høst. Hun husker ikke hva de het eller hvordan de så ut på pakka, men moro skal det bli når de kommer uansett. Nytt liv i det nye livet.

Nå er det kakao og appelsintid og Den urolige moren tenker veldig på at hun liker sin mann og sine barn. Det kommer hun alltid til å gjøre, såpass i framtiden klarer hun å spå. Hun er bare den heksa da! Og når hun først er i gang så spår hun at det blir koselig å få besøk på fredag. Sola har så mange ansikter.

Har du tanker om hvordan din framtid kommer til å forandre seg? Eller deg?