Takk for det gamle!

Et år, 365 dager er i ferd med å gli ut i evigheten for å aldri mer komme tilbake.

Heldigvis står et nytt der klar for å ta over den evige stafettpinnen. År 2010 står spent som en stålfjær med friske bein og oppbrettede ermer, ubrukt og frisk i fargen som et par nye sko, her skal dere få møte året sitt!

Men det er i morgen, i dag er i dag og nå vil Den urolige moren gjerne dvele litt ved det gamle, oppbrukte året.

Tenk alt som skjedde! Til tross for at lille år 2009 er en bagatell som tiårsavslutter så var det et forrykende år med opp og nedturer, med store smil, enorme tårer og flere spontane snapp etter pusten.

Året startet med januarhysteri og Den urolige moren klorte opp luften og satte sjøbein i 4 måneder. Godt det er over!
Så kom våren og en anpusten tid var fyllt med eksamensnerver og klassefest. Herlig! Hun fikk testet sine nyervervede kunnskaper og det ble resultater langt forbi det hun kunne våge å tro da innleveringer, foredrag og klasseglede begynte.

Mange nye mennesker krysset hennes sti i 2009, de var fine alle sammen!
Inspirerende og vakre Frk. Plomme, tøffe og klargjørende Rockchic, ei Rognbærhulder, en Snikende Tiger og mange mange flere.
Hun fant igjen gamle barndomsvenner også. Minnene suste i ørene og vennligheten hun møtte var så befriende at hun klappet i hendene av glede.

Da sommeren brant som hetest og fargene lekte i hver krok sammen med grillmatdufter og saltvann, bestemte hun og Den ekte mannen seg for å ta av håndbrekket og slippe bremsene og heller finne et gir til. Innen høsten hadde hilst på så sa det nye Hjemmet plutselig HEI! Og der satt de plutselig med store øyne rundt middagsbordet på et sted som var Hjem og de ble med inn i mørk høst og vintertid.

År 2009 var Den urolige morens år og nå var det over.

- Blindemann!

Den urolige moren ropte på en lite interessert og kald kar, han hadde tross alt vært ute i to minutter og ville gjerne vise hva han mente om at noen kunne gjøre det inne, mens andre måtte gå ut.

- Kom da, lille venn! Tror du at neste år blir like bra?

Hun lokket med en bit av kveldens festmåltid og ørene hans så straks lystigere ut. Utsiktene til å få gnage skrog gjorde velvilligheten større og han tenkte på spørsmålet.

- Tror du gode dager og herlige utfordringer er begrenset, spurte han. Tror du at glede og oppturer har en viss levetid som du selv må posjonere ut så du ikke bruker opp alt sammen? Kan alt som er godt bli enda bedre og bare du selv kan avgjøre hvordan du tar hver dag som tilslutt blir hele livet ditt?

- Min gode Blindmann, takk for det! Og takk for det gamle året vi hadde sammen. Jeg gleder meg til det nye. Det nye året skal være en perfekt fortsettelse av det gamle og bremsene er fremdeles av. Vi har jo ankeret om det skulle gå for fort. Det skal Den ekte mannen få låne også, vi har jo lovt det. Nå ble jeg glad!

ET SPENNENDE OG GODT NYTT ÅR ØNSKES TIL DERE ALLE SAMMEN!

Trøstevise

Når det ser ut som om man er sviktet av livet selv. Når man har holdt hendene vidåpne i tilfelle det er sant at det ikke faller noe i lukkede hender. Når man har bedt til en Gud man ikke har sett eller hørt i tidligere fall. Når man tenkte at "Jo, det kan vise seg at jeg er akkurat som alle andre!" Når man i et sekund innbilte seg samme rettigheter som menneskene utenfor kjøkkenvinduet har.
Når man trodde på mirakler. Når man gikk den ekstra mila. Når man ikke gråt så mye fordi man ville vise seg sterk. Når man tenkte så positivt at det sved litt i ryggen og knakte litt i jeksler.
Når man egentlig bare ville hvile i troen på at man var hel og fin.

Da er det vondt å ikke få det bekreftet.

Da er det hjertensskjærende å se på, å stå ved siden av å ikke få gjort noe. Å strekke ut ei hand blir liksom så tafatt, men den er der om du vil ha en varm neve å holde i.

Det blir bra igjen, det blir bedre enn bra igjen! Men denne veien må du gå selv, med vidåpne øyne fordi verden bare er sånn. Det var slik veien var lagt.

Ingen kan be deg se på gresset, ingen kan be deg løfte blikket mot det blå. Du trenger det ikke heller.
Din sorg er din, og min er min og tiden det tar bestemmer du.

Men du er ikke alene. Noen tenker på deg, noen bryr seg om deg og noen vil stryke ryggen din og si deg at det vil bli bedre selv om arret lyser av seg selv.

Se på mitt arr, jeg har også et! Han utenfor kjøkkenvinduet også. Vi er kanskje en klode befolket av arrete mennesker.
Og nå har du fått ett til å samle på. Vi kan se på arret ditt sammen? Om du vil.

Og om du vil, så kan jeg holde hånda di. Så holder du min når det er meg som puster stille.

Det er det som er planen. I mangel på mirakler er jeg tilhenger av den.

En klem og litt på stryk på ryggen til deg.

Minuttet

Det er en kald dag utenfor Flokkeheimen og husets beboere sitter klokelig innenfor veggene siden det hadde vært litt uklokt å sitte utenfor i denne kulda.

Den urolige moren har lagt seg under lagvis med tepper på tenkeplassen sin og der har hun fått selskap av en forkjølelse med nogo attåt.
Det er ikke noe moro å være hanglete, men når Den ekte mannen byr på koser, kakao og armekroker så er det ikke så verst likevel.

Det er hverdagsfølelse og hun skal en tur til byen. Hadde hun vært helt frisk og i slaget skulle hun tatt toget, men den leie forkjølelsen har sikkert ikke godt av det, heldigvis hadde hun bil. Heldigvis.
Det toget altså. Hun hørte for noen dager siden at en eller annen i det fjerne snakket om den gode følelsen av å bare sette seg inn i en kupè og bare la seg transportere fra A til B. I himmelens navn, er folk gale?! Det er jo skummelt. Tenk om...?

Den urolige moren må stoppe opp. Verktøykassa! Den har hun snakket om før og akkurat den kassa er helt uvurderlig på noen dager, i noen situasjoner. Den er også litt skummel å finne fram siden den betyr at hun må utfordre, men i dag er det jo denne leie forkjølelsen som ikke vil på toget og da er det jo greit å bare titte litt oppi for sikkerthets skyld.

Hun roter seg forbi pusteøvelsen og løfter litt på slapp-av-trikset. Under der er den hun er ute etter, Minuttet.
I et minutt skal hun si alt som er så skummelt at fy, og ingenting er ille nok. Ut med det, en to, tre!:

Toget kan spore av, det kan hende det ikke klarer å få opp dørene sine, tenk om hun blir syk, herregud hva skal hun da gjøre, tenk om konduktøren glemmer hvor bremsen er, tenk om skinnene ikke vil mer, tenk om hun blir syk og...det har hun sagt ja, tenk om hun aldri kommer av og tenk om hun blir syyyyyk! Hvor skal hun gjemme seg da? Og tenk om toget ikke vil ha henne på. Tenk om hun er en sånn som ikke toget liker, tenk om hun blir både syk og toget ikke vil være en venn?

Minuttet er over.

Hun sitter under teppene med den ene hånda i den andre og skjønner at tog er tog. Det er hverken venn eller uvenn. Så det var slik fatt, ja. Hun er redd for at hun skal bli glemt og oversett om det skulle skje henne noe. På et minutt var DET avslørt.

Da vet hun hva hun må. Men ikke i dag. I dag er hun tross alt forkjøla og forkjølelser liker ikke tog.

Kan du fortelle noe fint om tog?

Innvendige utlendinger

Den urolige moren hadde fått et interessant spørsmål i dag. Hun tenkte mye på det og spørsmålet lød:

Er du en høylydt amerikaner eller en taus finne?

Det var to ytterpunkter som hadde stor plass mellom seg og man kunne jo være alt i mellom. Hun undret seg på om hun var begge deler og siden disse to typene sto på hver sin ende av typeskalaen i følge henne selv, så var det riktig å ta den tiden det tok å bli ferdig med det.

Høylydt amerikaner. Hun så for seg en stor mann fra Texas med sigaren i munnviken og beltespenne på størrelse med sin egen stat. Språket kan tendere mot vulgært og magen over beltet er på bristepunktet i sin egen glede over å holde seg mett. Antall kvadratmeter med jorder og dyr avspeiler egoets storhet og verden er til å forsyne seg grådig i mens lassoen drar inn det som ikke vil, men skal.

Jo, ja, arketypen og myten fikk rom og Den urolige moren lot det skje.

Taus finne. Hun hadde selv sine aner fra Tornedalen og hadde lettere for å identifisere seg. Om hun skulle tillate at arketypens lavmælte framtoning skulle få samme behandling som kvegeieren, ble bildet utvilsomt utvidet med klaskende bjøkekvisteslag mot naken hud i varm sauna mens svetten sildret og edene rant. Vodkaflaska står utenfor i snøen så man kan ta en støyt i farta mot snøbading og annen selvpining i julegledens navn, og livet er ikke det samme uten dagens smekk.

Var det der forskjellene lå? I det ene eksemplet fantes ikke større smerte enn irritasjonen over en knute eller to på lassoen og kanskje også over naboens manglende respekt for ranchens grenser, mens hos finnen oppsøkte man smerten lavmælt og gjorde den om til en del av det daglige ritualet. Smerten ble holdt oppe og framme som en mager og evigvarende fakkel på vei i mot en olympiade.

Den urolige moren visste ikke svaret, men hun tenkte at begge hadde islett av noe hun visste hva var.
På fest eller i sammenkomster med andre sender hun den tause finnen ut i sommernatten. Han sitter alene i halvmørket og nipper til svartkoppen mens han tenker dystre tanker om liv og død samtidig som bjørkene suser svakt i toppene og solens snarlige ankomst er uinteressant.

Men på den andre siden er det amerikaneren som får reisepass og visum når hun blir alene og måtte ta tak i indre trollskap og fanteri. Høy latter og lårklasking er fremmedord og uvesen og ballonger er noe man stikker hull på.

Den urolige moren liker å være så mye på engang. I skattekisten finnes både amerikanere og finner. Håpet er at amerikaneren innimellom kan glede seg over en kvistesmekk og et livstankespinn i livets sauna og at finnen kan feste et belte med gigantspenne rundt magen før han ruller i snøen og ler høyt.

Et lite kulturkrasj er ikke å forakte og Den urolige moren ler inni seg av alt tullballet en kan komme til å tenke på når romjulen går så sakte at den nesten parkerer.

Har du en gal utlending eller to boende i deg?

Jazzkaffedagen

Mmm...disse herlige dagene hvor alt er dekket av fløyel og små filthjerter. Dagene da snøfnuggene faller ned som små lyddempere som legger seg akkurat på rett plass, nesten som for å understreke at tiden har giret ned til et lavere gir og det bare er å slappe av i baksetet mens man stille betrakter utsikten på den rette og ukompliserte reisen. Langt der borte skimter man kanskje et rådyr, men det er det bare du som ser og verden er for fin til å forstyrres med småprat.

I det fjerne høres svake lyder av snøfresere og barneglede, duften av nykokt kaffe sprer seg for andre gang.

Nå er det jul og vinter hos Flokken.

Hoppegutt og kameraten har kost seg ute i snøeldoradoet. Den urolige moren vet det siden det ligger et fjell av uteklær og smeltede snøklumper som fine små bevis ute i gangen. Det er nesten så hun får barnehagestemning inni seg, oi så mange våte støvler hun har sett gjennom åra.
Mumlejenta fikk også en rolig start på dagen i dag da hun hadde snødd inne og tålmodig måtte vente til de fikk spadd henne ut. Selv om dramatikken ikke var stort å skryte av så var det tross alt en liten hendelse i en langsom dag.

Den ekte mannen har løftet kaffekoppen i sakte film opptil flere ganger sammen med sin utkårede etter ekspedisjonen bort til Mumlehuset og de er enige om at dette er gode dager. I morgen begynner Romjula. I følge vikingene er dette dager som ikke er så hellige og i sin kjærlighet til fordums vikingetid, tenker hun at etter all bloting og hellighet skal det bli godt å være litt uhellig framover.
Hellige eller ikke, etter å ha jogget seg gjennom desember er det en ren nødvendighet å ligge mer enn man står. Dessuten er de så fornøyde med all snøen som ga de både bevegelse og god samvittighet.

Mer sofaligging og nye sukkersjokk skal de i gjennom før de svømmer med rolige tak inn i Romjula. Heldigvis er det enda en stund til tiden for de gode forsettene.

24. desember

Blindemann satt på nattbordet og kikket ned på en sovende Mor. Han var ivrig i dag og ville at alle skulle våkne nå som han hadde åpnet dagen sammen med den tause og stadig fallende snøen utenfor vinduet. Det var så stille overalt og han lurte på om kanskje hele verden sov mens han var våken.

I dag var visst julen kommet. Den hadde banket på mens han hadde ligget og snust inn duften av at ute hadde kommet inn med pynt på. Han undret seg over det, hvorfor var skogen i stua? Menneskene var jammen rare. Han hadde jo vært med på såpass mange juler nå at han visste gangen i alle ting som skulle skje, men det var nå ikke alltid han skjønte hvorfor.

Han visste at snart skulle alle løpe omkring samtidig som de ville se på firkanten med lyd i. Forøvrig er det de samme lydene hvert år, men det ser ut til å glede Flokken hans så da har ikke han nevneverdige motforestillinger. Han har heller ikke motforestillinger til duftene som kommer til å spre seg sånn utpå eftan, nesa skulle heves inn i dufthimmelen i noen timer før han satte seg tilbords sammen med de andre. Av en eller annen uviss grunn ble han alltid henvist til skåla si, men han var ikke den som ga seg så det ble da alltids noen herligheter på han til slutt.

Det som kanskje var litt verre å tenke på var at menneskene måtte igjennom så mye vanskeligheter.
Noen klarte eller kunne ikke være sammen med de som de var glade i, noen var alvorlig syke, mange var redde og veldig mange visste ikke hvor de skulle gjøre av livet sitt.
Det var ikke alle barn som fikk være barn i jula. Og det var ikke alle katter som fikk være glade katter heller. For veldig mange betydde ikke jul annet enn en dag til uten mat, ro eller tro. Disse tankene var så store at Blindemann ikke visste hvordan han skulle avslutte de.

Han så ned på Flokken sin der de sov trygt i huset sitt. De kunne få sove litt til. Han tuslet inn i stua igjen og satte seg i vinduet. Der ute var verden.

Blindemann sendte et lite takk ut til evigheten fordi han var en heldig katt som kunne både demonstrere og mase etter mat uten å få ris på halen sin.


Takk for følget i julekalenderen og til alle levende sjeler, til alle som har hatt en plass på jorda i historien og til alle som kommer: Til akkurat deg ønskes en fredelig jul, det ønskes deg noe moro, noe godt og noe spennende.

GOD JUL!

23. desember

I dag våknet Den urolige moren av at hun hadde glemt å skru av radioen før hun sovnet i går. Den sto lavt på så det gjorde ikke så mye. Radioen hennes var svært hjelpsom, den fortalte henne at det faktisk var lille julaften i dag.
Som om hun ikke visste det.

Det var en rar dag, dagen før dagen. Et slags alvor hadde rammet henne, og hun visste ikke hvorfor. I hele desember hadde hun hatt lekejulen i seg, hun hadde pyntet for at alt skulle være klart til julen kom på besøk og hun hadde funnet fram sin mest gjestmilde plass i sjelen for den.
Var det slik det var en gang da hun ventet på julenissen som liten jente? På avstand virket det bare stas og gavene sto i fokus. Men når det sa Bank Bank på døra mistet hun fullstendig taket i alle gavetanker, de kom ikke tilbake før den store mannen som forventet et helt års godhet av henne, var ute av døra igjen.

Nå var det litt lignende. Snart skulle jula banke på og andektigheten hun ikke ante hvor kom fra bodde i hele magen hennes.
Hun kjente bare at hun trengte den. Livet var en jo en serie dager som løp fra og rundt henne til vanlig, den ene mandagen avløste den andre og nå var hun blitt grå i håret.

Det kom ikke til å banke noen nisse på døra hennes i morgen kveld, men hun visste at julen kom likevel. Den kom ikke fordi noen hadde bladd utrolig fort i kalenderen fram til nå og ikke fordi radioen sendte ut sanger og pepperkakebaketriks som minnet henne om at de hadde glemt hele pepperkakebakingen i år. Så dumt, de som hadde former til krokodiller og moskeer i år og alt.
Nei, i år kom jula til henne fordi hun hadde invitert den. Hun hadde sendt ut små daglige invitasjoner som alle var blitt akseptert. Hun kunne gråte av glede og lettelse, og gjorde det vel litt og.

Det var rart å tenke på at jula hadde vært en uvenn så lenge. Og at trikset hadde vært å kaste øksa dit den hørte hjemme og røyke fredspipe i stedet.
Skulle presset bli for stort er det jo bare en middag hun skal servere, tross alt. Og til hvem? Hennes Storflokk blir glad bare hun husker å sette på kaffen og er ikke maten ute av kjøla en gang så henter de den da selv. Hun trenger ikke å tenke på det.

Det er skrekken som er borte. Skrekken for en uke i året. Den er forsvunnet så det bare er et skyggeminne om den igjen.

Bare det er jo verdt en fest. Og de åpner dørene til huset sitt den første juledagen for å feire det.
Flokken tenner lykter så alle finner fram.

Ha en god og vakker lille julaften!