Den urolige moren hadde fått et interessant spørsmål i dag. Hun tenkte mye på det og spørsmålet lød:
Er du en høylydt amerikaner eller en taus finne?
Det var to ytterpunkter som hadde stor plass mellom seg og man kunne jo være alt i mellom. Hun undret seg på om hun var begge deler og siden disse to typene sto på hver sin ende av typeskalaen i følge henne selv, så var det riktig å ta den tiden det tok å bli ferdig med det.
Høylydt amerikaner. Hun så for seg en stor mann fra Texas med sigaren i munnviken og beltespenne på størrelse med sin egen stat. Språket kan tendere mot vulgært og magen over beltet er på bristepunktet i sin egen glede over å holde seg mett. Antall kvadratmeter med jorder og dyr avspeiler egoets storhet og verden er til å forsyne seg grådig i mens lassoen drar inn det som ikke vil, men skal.
Jo, ja, arketypen og myten fikk rom og Den urolige moren lot det skje.
Taus finne. Hun hadde selv sine aner fra Tornedalen og hadde lettere for å identifisere seg. Om hun skulle tillate at arketypens lavmælte framtoning skulle få samme behandling som kvegeieren, ble bildet utvilsomt utvidet med klaskende bjøkekvisteslag mot naken hud i varm sauna mens svetten sildret og edene rant. Vodkaflaska står utenfor i snøen så man kan ta en støyt i farta mot snøbading og annen selvpining i julegledens navn, og livet er ikke det samme uten dagens smekk.
Var det der forskjellene lå? I det ene eksemplet fantes ikke større smerte enn irritasjonen over en knute eller to på lassoen og kanskje også over naboens manglende respekt for ranchens grenser, mens hos finnen oppsøkte man smerten lavmælt og gjorde den om til en del av det daglige ritualet. Smerten ble holdt oppe og framme som en mager og evigvarende fakkel på vei i mot en olympiade.
Den urolige moren visste ikke svaret, men hun tenkte at begge hadde islett av noe hun visste hva var.
På fest eller i sammenkomster med andre sender hun den tause finnen ut i sommernatten. Han sitter alene i halvmørket og nipper til svartkoppen mens han tenker dystre tanker om liv og død samtidig som bjørkene suser svakt i toppene og solens snarlige ankomst er uinteressant.
Men på den andre siden er det amerikaneren som får reisepass og visum når hun blir alene og måtte ta tak i indre trollskap og fanteri. Høy latter og lårklasking er fremmedord og uvesen og ballonger er noe man stikker hull på.
Den urolige moren liker å være så mye på engang. I skattekisten finnes både amerikanere og finner. Håpet er at amerikaneren innimellom kan glede seg over en kvistesmekk og et livstankespinn i livets sauna og at finnen kan feste et belte med gigantspenne rundt magen før han ruller i snøen og ler høyt.
Et lite kulturkrasj er ikke å forakte og Den urolige moren ler inni seg av alt tullballet en kan komme til å tenke på når romjulen går så sakte at den nesten parkerer.
Har du en gal utlending eller to boende i deg?
