Flokken har pyntet juletreet sitt.
Det kom da et tre inni huset selv om det ikke ble furu. Den urolige moren fikk faktisk ikke viljen sin på et eneste punkt, og det må hun jobbe litt med for å komme over. Hun ville nemlig ha noe lignende juletreet til Søster Øster. Flokkens eldste medlemmer var innom Øster og Nuni i dag og hun falt i staver over stueprakten som sto der og lyste som et Tove Jansson-eventyr i nydelige lyse farger og blomster og perler. Vakkert som Øster selv.
Men nei, hjemme sto hennes eget tre akkurat som hun hadde forlatt det. Stort og veldig fullt av pynt som hverken matchet eller hadde noen stil. Det skal sies at Flokken var veldig glad i alt som hadde en historie. Særlig om den innebefattet ungenes yngre år.
Men litt helhet kunne det likevel være, prøvde hun seg.
Nedstemt.
Av det som hang i grana var det blandt annet en liten nisse som var fra Den urolige morens egen barndom. Hun hadde sneket den ned i lomma en gang hun hadde vært hos Mommo for å nyte ribba hennes og den stjålne nissen hadde senere hvisket at den trivdes hos Flokken også.
De fineste pyntene hadde hun fått i en julekalender som Øster hadde laget til henne for mange år siden, og mange kuler i varm rød og gullende gull hadde blitt med hjem fra store magasiner i svenske farger. Og med det var hun fornøyd.
Uenighetene med resten av Flokken lå ikke der. Den lå i hvorvidt musikkinstrumenter hørte hjemme på et tre eller ikke. De andre mente unisont at trommer og saksofoner absolutt skulle opp. Trompeter og althorn, likeså. Den urolige moren har i flere år tilsynelatende bøyd nakken og godtatt de instrumentene under tvil, men i år kom den virkelige utfordringen.
Den ekte mannen kom hjem fra spillejobb med utvalgte produkter fra et firma i dets egne farger. I posen lå det mang en skatt for kjennere og en av gavene var skinnende julekuler i rødt og blått med TYDELIG logo som fortalte hvilket fotball-lag det var lurt å heie på. Hoppegutt holdt på å ta salto i ren fryd og Den urolige moren sank sammen i juletresjelen sin. Hoppegutt, som eide hoveddelen av høytiden når moren hans datt inn i uviktigheter, sto klar til å henge opp en blå kule med glede og latter i hele seg. Den ekte mannen flirte og Mumlis hadde medfølelse med moren sin, heldigvis. Men det var ikke verre enn at de kom opp på treet, alle fire kulene.
Så nå henger de der. Bejublet av et lite korps med instrumenter.
Hun måtte le.
Det var vel ikke så viktig hva som hang oppe på et tre, det viktigste var at alle var glade. Og det var hun. Hun lo av at de hadde dumme ting på treet og at de synes det var så moro å erte henne.
Hva de kom til å dra i hus til neste år turte hun ikke å tenke på en gang, men en ting var sikkert. Det ville bli grusomt.
God 22. desember!
