I dag skal ikke Den urolige moren mase om alt hun ikke har fått gjort. For det har hun nemlig fått.
I går fikk hun litt nerver, ja det er selvsagt en overdrivelse siden hun utmerket godt vet hva nerver er for noe og det ligner ikke på det man får fordi man ikke er på topp i forhold til datoer, så hun dro ut i går for å handle inn gaver.
Hun fant helt utrolig mange gaver der ute i de overfylte butikkene, men ikke mange av dem passet til de hun skulle ha de til. Bortsett fra til Søster Øster da. De har en god og fornuftig avtale om å ikke kjøpe gaver til hverandre, bursdagene deres ligger dessuten nære julehøytiden og alt det der. Men hvem er den eneste hun finner gaver til? Den ene perfekte, søte og fine gaven etter den andre til Søster Øster. Men siden hun ikke skal få noe, sukker Den urolige moren og går videre. Det er jammen ikke lett å vite hva folk blir glad for, men hun tenker at det viktigste er at hun finner det hun vil gi.
Da det ene territoriet var snust opp og endevendt hva muligheter angikk, reiste hun til neste slagmark for å møte Den ekte mannen. Sammen trakk de skulderne opp til ørene og løp inn som de reneste våpenbrødre, dem mot alle. De fant ikke alt, men de fant mye, og den gode vane tro så fant Den urolige moren alt mulig hun kunne tenke seg selv.
Den ekte mannen mente at om hun og Søster Øster hadde hatt ubegrenset med penger og plass, hadde de slått alle kjøperekorder i denne søte juletiden. Den urolige moren var helt enig men tenkte nå mest på hvor ekstra fint de hadde fått det da. Da skulle hun...men nei, det var ikke virkelighet.
Hun lurte litt på hva som var virkelighet når hun så Den store kjøpefesten utspringe som en scene fra maurtuas indre foran henne. Uten forkleinelse til maurene, selvsagt. Virkeligheten sa dessverre noe om at hun selv var en menneskemaur der hun løp fra den ene hylla til den andre. Og at det var noe koselig i dette kaoshysteriet, men den innrømmelsen ville hun aldri si høyt.
Hun sto ikke sterkt og tøft på barrikadene for mindre forbruk og mer hjerter i år, men litt hadde hun da fått til. Hun og søstern hadde jo fått til gavestopp. Som egentlig bare betydde at hun ikke fikk kjøpt den nydelige suppeskåla med tilhørende hvit og vakker skje og det herlige lokket på toppen som hun hadde løftet av og på, av og på, i ren glede.
Neste år....DA skal hun stå på sitt da. Da skal hun gå i tog, skrive store plakater med NEI på den ene halvparten og hjerter på den andre. Til neste år...
Ha en vakker 18. desember!
