Deilig er jorden?
Den urolige moren får mange tanker når hun hører tonene i den velkjente sangen som det er så lett å synge med på. Deilig er jorden, mektig er Guds himmel.
Det er fredstider. Og alles ønsker innerst inne er fred på jorden og at den skal være deilig og god. Den urolige moren tviler ikke på det.
Julen er jo en tid hvor det fokuseres på fred og fordragelighet, familiebånd skal styrkes for de som har slike interesser og givergleden stammer muligens fra ønsket om å bidra til andres velferd. Og kjærlighetens symboler henger i hvert et vindu, mens håpets lys skinner opp i hver en mørk krok. Og det høres fint ut. Det er fint.
Men hvorfor må det en julehøytid til? Og hvorfor svarer vi fredsropet med gufne svar og slitne ansikter?
Den urolige moren har forsøkt å finne ut av det og ser ingen annen mulighet enn at det må herske ro og tydelig kjærlighet for at vi skal klare å gi før vi tar. Og vi må ville gi mer enn vi selv vil ha. Ønske det.
Det er vel egentlig logisk. Men hvordan skal vi klare å snu alt det slitne til noe fredfyllt og harmonisk? Hun skjønner at det er nødt for å finnes hederlige unntak som for eksempel når hun selv har PMS, da vil det ikke være muligheter for fred om hun så har sovet i en uke på forhånd. Og det er også en umulighet når hennes halvblinde halvdel slår sin blinde side inn i noe han ikke ser. Da snakker vi ikke om fred. Da snakker vi om alt vi forbanner.
Kanskje vi bare må innse at klag og surv, slitne ansikter og håpløse PMS-uker bare er noe vi må leve med.
Men! Det unnskylder ikke at vi ikke skal prøve mer, det gir oss ikke et hvileskjær i utmattelsens tanke og vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke blir begått mot oss selv. Hun tok herr Øverlands ord til sine og kjente på dem med litt skrekk i magen. Det lå et dirrende ansvar i hans utsagn.
- Blindemann, hva synes du om alle disse fredspriser og fredstanker som flyr over verden i dag? Er det håp for oss og vår ustanselige vilje til å kun tenke dit nesa rekker? Eller er jeg urettferdig og navlebeskuende nå?
Blindemann så på henne med et slapt blikk og hadde det samme svaret som alltid. Den dagen kjærligheten og tilgivelsen står foran redslen for å ikke være bra nok, så vil vi nok puste lettere og regnskogen vil leve et tryggere liv. Tror jeg da, sa han søvnig og la den ene labben over den andre.
Den urolige moren kunne si seg enig i det, men samtidig var det ikke lett. Jorden var deilig under alle krav, himmelen er mektig om man rydder plass til å se det.
Fred til alle. Og skjønn er sjelens vakre pilgrimssang.
