Det var stort selskap for Hoppegutt i går. Nesten hele Storflokken troppet opp og samlet seg om den nye tenåringen. Det ble servert pølser og kaker som i hvertfall ikke Den urolige moren hadde bakt, det skulle ha tatt seg ut.
Takk for at vi har forskjellige interesser altså, tenkte hun, ellers hadde vi fort lidd under hjemmelagd-kakeløshet og det er veldig kjedelig når noen jubilerer.
Hun la fra seg vaskeriene sine en stund og fant fram en rest kake som var like god i dag. Jammen hadde det ikke snødd litt ekstra i natt også. Greinene på trærne utenfor bukket ærbødig for Den urolige moren, nesten som de bød opp til dans. Hun takket nei, i dag ville hun ikke gjøre noen ting. Ikke danse, ikke vaske mer heller. Resten av dagen ville hun bare være til.
Tankene kretset om julaften som i år skulle feires i Det nye huset.
I år skal Storflokken ringe på døra og si God Jul og Den ekte mannen skal åpne døra med ribbeglede i hele ansiktet og bjellene skal ringe av seg selv og så kommer Donald inn døra og der er Snipp og Snapp og himmel og hav, der er jammen Karl-Bertil Jönson, også! Alle toger inn akkopagnert av selveste Sølvguttene. Ved ribbebordet skal alle de vanlige kommentarene falle om at det er ikke jul før alle er blanke i ansiktet og denne ribba var jammen den beste ever! Skål for en fin jul!
Hun smiler ned i kaffekoppen og bestemmer seg for et stykke til. Hun tror det skal bli en fin jul. Og kanskje de får til å gå rundt treet også, akkurat som Hoppegutt ønsker seg. Hun bestemte seg for å tenke litt på hva slags land de skulle til alle de som skulle over sjø og land og møte en gammel mann.
Kanskje til Kakeland?
God 7. desember!
