Joda, i dag er det dagen som Storflokken har gledet seg til i et helt år. De skal til Onkil. For Onkil har pinnekjøtt og julestemning i alle kjelene sine.
Den urolige moren er veldig glad i både Onkil og denne velduftende juleretten han serverer, og hun er ikke alene. Hele flokkefølget gleder seg og sikler hele veien til hans lille hus og de puster ikke rolig før hele middagen er fortært, gjerne etter andre eller tredje gangs forsyning.
Den ekte mannen hennes er helt håpløs. Han langer i seg og lager koselyder som en ekte etterlevning av steinaldermannen der han grynter ved sitt bål mens han fornøyd smatter i seg beinet sitt. Det er mulig at Den urolige moren overdriver sitt syn på sin kjære Majestet der han sitter med lykke og kålrot i hele ansiktet, men dette er bare så veldig likt hva hun har sett i Onkils tegneserier, bytt ut pinnekjøttet med villsvin så har hun blitt til Godemine før kvelden er omme.
Onkil er ingen dårlig vert, han vet å sette fram desserter og andre godsaker til kaffen i akkurat rett tid. Alle stønner i hver sin krok av sofa og godstoler og i bakgrunnen går julekalenderprogrammene som de aldri har tid til å se ellers. Og ganske ofte må de åpne på vinduet og lufte ut litt siden de er så varme inni seg når de er der.
Hoppegutt og Mumlejenta, når hun ikke er og demonstrerer, må vandre gjennom Onkils lille hus i tilfelle det har skjedd noe siden sist og det har det ikke. Den urolige moren og hennes steinaldermann snoker til de finner tegneseriene som de er nødt for å låne ellers blir det ikke jul som de liker det. Og hele tiden er det julelyder overalt.
- Men kjære barn, her er det 1 kg pølser og så mye brus at dere må da bare drikke, mer i kjøleskapet og snart er det sjokolade, har alle fått prøve av denne kjelen? Her er nemlig lam av ypperste klasse...og skål!
Litt senere:
- Har noen satt på kaffen?
- Ja herregud, for lengst. Nå jeg er mett altså!
Alle vet nøyaktig hvor lenge selskapet varer. Det varer til Onkil begynner å synge julesanger. Han synger med et smil om munnen og alle kjenner at det var akkurat i rett tid igjen. Det er startskuddet for å finne kåpa, og Onkil står i døra og vinker et lykkelig farvel til sine gjester i år som i fjor. Noen ganger er det fint at året går så fort, tiden iler til de igjen vil møtes over varme kjeler og lune samtaler og de vil igjen høre julesangene som følger dem til bilen som i en ekte julefilm.
Den urolige moren liker tradisjoner med løs snipp, hun liker å se Storflokken samlet og hun liker at noe kan være så fint at tradisjonen bærer seg selv oppe, ingen vil glemme å invitere seg selv til Onkil!
Den urolige moren svinger ønskestaven og sender ut et ønske om at alle må få en Onkil med pinnekjøtt og tegneserier og julesanger til jul.
God 12. desember!
