Nå nærmer det seg. Det er få dager igjen til den egentlige julen er her. Det handles og pyntes overalt og Flokken henger som vanlig usedvanlig langt etter. Kanskje ikke på pynting og iver, men på sånt som krever tid i butikker. Men så lenge ribba kommer i hus og de klarer å finne den furua som Den urolige moren er så oppsatt på, så skal det nok bli jul. Jo, det er et par, tre, fire, ti gaver som de ønsker å få tak i før den 24. desember, det er sant. Så det skal de da få gjort. Det er jo en hel uke igjen!
Men om hun tenker på en uke bakover i tid så var det nærmest i går, så hun skjønner at jula egentlig bare er et vindpust unna.
I hele kalendertiden har Den ekte mannen og hun selv fulgt dagene med en liten hilsen til hverandre annenhver dag. Den urolige moren begynte den 1. desember og siden har de hengt opp lapper under ei klype som igjen sitter fast i en tråd som er spent over stuevinduet. Det er noe å glede seg til, og spenningen har også ligget i hvem som først kommer til å lage hull i tanngarden. Hittil har de husket det hver eneste dag midt i all stri, utrolig og herlig sant.
Det som også har vært artig med den kalenderen er at den hele tiden billedliggjør hvor lenge det er til jul.
Nå er det ikke plass til så veldig mange hilser til. Det vil si at de snart må ut å gjøre det de må. I morgen.
Eller i helga. Ja, snart.
God 17. desember!
