I dag våknet Den urolige moren av at hun hadde glemt å skru av radioen før hun sovnet i går. Den sto lavt på så det gjorde ikke så mye. Radioen hennes var svært hjelpsom, den fortalte henne at det faktisk var lille julaften i dag.
Som om hun ikke visste det.
Det var en rar dag, dagen før dagen. Et slags alvor hadde rammet henne, og hun visste ikke hvorfor. I hele desember hadde hun hatt lekejulen i seg, hun hadde pyntet for at alt skulle være klart til julen kom på besøk og hun hadde funnet fram sin mest gjestmilde plass i sjelen for den.
Var det slik det var en gang da hun ventet på julenissen som liten jente? På avstand virket det bare stas og gavene sto i fokus. Men når det sa Bank Bank på døra mistet hun fullstendig taket i alle gavetanker, de kom ikke tilbake før den store mannen som forventet et helt års godhet av henne, var ute av døra igjen.
Nå var det litt lignende. Snart skulle jula banke på og andektigheten hun ikke ante hvor kom fra bodde i hele magen hennes.
Hun kjente bare at hun trengte den. Livet var en jo en serie dager som løp fra og rundt henne til vanlig, den ene mandagen avløste den andre og nå var hun blitt grå i håret.
Det kom ikke til å banke noen nisse på døra hennes i morgen kveld, men hun visste at julen kom likevel. Den kom ikke fordi noen hadde bladd utrolig fort i kalenderen fram til nå og ikke fordi radioen sendte ut sanger og pepperkakebaketriks som minnet henne om at de hadde glemt hele pepperkakebakingen i år. Så dumt, de som hadde former til krokodiller og moskeer i år og alt.
Nei, i år kom jula til henne fordi hun hadde invitert den. Hun hadde sendt ut små daglige invitasjoner som alle var blitt akseptert. Hun kunne gråte av glede og lettelse, og gjorde det vel litt og.
Det var rart å tenke på at jula hadde vært en uvenn så lenge. Og at trikset hadde vært å kaste øksa dit den hørte hjemme og røyke fredspipe i stedet.
Skulle presset bli for stort er det jo bare en middag hun skal servere, tross alt. Og til hvem? Hennes Storflokk blir glad bare hun husker å sette på kaffen og er ikke maten ute av kjøla en gang så henter de den da selv. Hun trenger ikke å tenke på det.
Det er skrekken som er borte. Skrekken for en uke i året. Den er forsvunnet så det bare er et skyggeminne om den igjen.
Bare det er jo verdt en fest. Og de åpner dørene til huset sitt den første juledagen for å feire det.
Flokken tenner lykter så alle finner fram.
Ha en god og vakker lille julaften!
