Den urolige moren våknet av en deilig følelse i dag. Hun lå der under dyna og var glad for at noen hadde funnet opp den myke gode firkanten som lå over og rundt henne og gjorde henne varm mens snøen lavet ned bare noen meter fra henne. Dyne...bare ordet varmet, syntes hun. Det var i grunnen fint. Og hun trengte ikke å ligge der særlig lenge før tankene begynte å fly som tusen snøfnugg i vinden.
- Engler daler ned i skjul, sa det plutselig inni henne.
- Jaha, svarte Den urolige moren. Hva betyr det da? Betyr det at de ramler rett ned i vedskjulet til bestefar som han hadde verktøy og en stor sag inni når jeg var liten? Eller betyr det at englene vil skjule seg av uvisse årsaker?
Hun spurte høyt om det kanskje var sånn at englene egentlig gikk blandt oss, men at vi ikke ser dem? At de går lønnlig rundt omkring og bare sprer paradisets grønne skatt, helt uten at vi vet?
Oi. Da skulle hun jammen se nærmere etter om hun så noen av skattene som ble lagt fram, kanskje de lå på usannsynlige steder som i en grøft eller oppå et loft?
Purr, sa det fra fotenden. Det var flere enn henne som hadde våknet og han ville dele dyne og varme. Blindemann var så glad i å ha hodet på puta at han nesten glemte all kattemanèr. Han hadde hverken tid eller lyst til å stirre uinteressert ut i intet helt til Den urolige moren forsto alle hans behov. Handling måtte til og han tok den tiden han trengte på å dandere seg på plass og smattet fornøyd da han lå der han skulle.
- Men Blindemann, du er jo en av paradisets skatter! Det er deg englene fløy hit med før de skjulte seg igjen.
Blindemann la seg bedre til rette, han var på vei inn i drømmeland der englene kom flyvende med skinkesteiker og grønne dyner. Paradis er heldigvis ikke det samme for alle. For han var det i hvertfall nok med varme og god mat. Og om det het glad og hellig jul, så var han fornøyd. Skattene lå jo alltid der, lønnlig eller ei.
