Årets mørkeste dag er her. I morgen snur det igjen mot lysere tider og det er stor grunn til feiring. Nå er Den urolige moren fryktelig glad i Midtsommeraften også, særlig fordi det er heksenes og de nye blomstenes tid. Det er veldig fint. Hun liker alt som er heksete og mystisk, og en fin svart heksehatt som disse skjønne kvinnene har ville hun blitt glad for å kunne bære rundt i huset på visse dager. Om noen da skulle lure på humøret hennes så ville hun kunne peke på hatten og alle ville skjønne alt. Det var et fint juleønske, kjente hun.
Det er ikke mye hekserier over julen og solsnufeiring. Det er litt dumt. Og litt rart siden de er så til stede når sola bikker andre veien.
Hvor gjemmer heksene seg i mellomtiden? Kan det hende at de bor litt i oss kvinner og kanskje også i dere menn? Når vi fine og ellers snille damer hyler og smeller med dører, når vi har store forråd med edder og galle som skal ut, er det da vi kjenner på heksene inni som har litt de skulle ha sagt?
I julen er alt veldig hyggelig, et minimum av edder og svært lite galle preger tiden hvor vi smiler og smiler og tenner lys.
Den urolige moren har lært at det ene eksisterer ikke uten det andre, det finnes ikke liv uten død, det finnes ikke glede uten sorg og så videre.
Sånn sett så er det fint at hekser finnes, så vi kan bruke julen til å være litt ekstra fine mot hverandre, siden resten av året er fritt til å hekse seg i.
Ha en fin 21. desember!
