Når det ser ut som om man er sviktet av livet selv. Når man har holdt hendene vidåpne i tilfelle det er sant at det ikke faller noe i lukkede hender. Når man har bedt til en Gud man ikke har sett eller hørt i tidligere fall. Når man tenkte at "Jo, det kan vise seg at jeg er akkurat som alle andre!" Når man i et sekund innbilte seg samme rettigheter som menneskene utenfor kjøkkenvinduet har.
Når man trodde på mirakler. Når man gikk den ekstra mila. Når man ikke gråt så mye fordi man ville vise seg sterk. Når man tenkte så positivt at det sved litt i ryggen og knakte litt i jeksler.
Når man egentlig bare ville hvile i troen på at man var hel og fin.
Da er det vondt å ikke få det bekreftet.
Da er det hjertensskjærende å se på, å stå ved siden av å ikke få gjort noe. Å strekke ut ei hand blir liksom så tafatt, men den er der om du vil ha en varm neve å holde i.
Det blir bra igjen, det blir bedre enn bra igjen! Men denne veien må du gå selv, med vidåpne øyne fordi verden bare er sånn. Det var slik veien var lagt.
Ingen kan be deg se på gresset, ingen kan be deg løfte blikket mot det blå. Du trenger det ikke heller.
Din sorg er din, og min er min og tiden det tar bestemmer du.
Men du er ikke alene. Noen tenker på deg, noen bryr seg om deg og noen vil stryke ryggen din og si deg at det vil bli bedre selv om arret lyser av seg selv.
Se på mitt arr, jeg har også et! Han utenfor kjøkkenvinduet også. Vi er kanskje en klode befolket av arrete mennesker.
Og nå har du fått ett til å samle på. Vi kan se på arret ditt sammen? Om du vil.
Og om du vil, så kan jeg holde hånda di. Så holder du min når det er meg som puster stille.
Det er det som er planen. I mangel på mirakler er jeg tilhenger av den.
En klem og litt på stryk på ryggen til deg.
