Landsbyreisen

Den urolige moren var på reisefot. Til en Landsby hun ikke visste at fantes enda. Dit var det både kort og langt på en gang og det var akkurat slike reiselengder hun likte.
Allerede første kvelden på reisen hadde hun innsett at hun trengte et kart, så hun rotet rundt i sitt eget sinn for å finne fram et før hun sovnet.

Neste dag var hun klar for å arbeide og frokosten ble inntatt sammen med en god porsjon tanker om at hun hadde arbeidet hardt med seg selv i det siste. Kanskje hun egentlig ikke ville trenge denne Reisen, når alt kom til alt? Kanskje hun egentlig bare kunne reise hjem, arbeide kunne hun jo derfra, også? For det var en arbeidsreise hun hadde begitt seg ut på. Hun hadde vært på en i fjor også og den reisen hadde gitt henne nok bagasje med hjem til å rydde i helt fram til nå.
Hun tok med tvilen og kaffekoppen og gikk til kurs og fellesskap med blandede følelser.

Da kvelden og regnet kom la hun seg i sengen med en forståelse av at hun mest sannsynelig ville komme hjem nok en gang med innholdsrik koffert og at Valg ville bli et av morgendagens stikkord.

Neste dag sto sol og sommer på frokostmenyen. Men varmen og lyset fulgte dessverre ikke med inn i arbeidsrommet. Der inne sto nye innsikter og smertefulle livsløgner i kø. De reiste seg som troll og truet med å trampe henne ned om hun forsøkte å utfordre dem. Som hun gjorde. Og kampen ble mørk og opprivende, troll har det ikke med å gi opp så lenge de får bo i mørket. Men Den urolige moren kjempet.

Hun hadde vakre våpen: Landsbyen rundt henne hadde manifistert seg tydeligere og tydeligere siden hun kom fram og beboerne i den sto utenfor i et hav av tente lys og ventet tålmodig.

Den nye lærdommen handlet så altfor vel om å bli venn med seg selv, om å velge bort den store klumpen og Den urolige moren syntes alt var veldig, veldig skummelt. Hvem var hun om ikke trollene skulle bo i henne mer?

Den urolige moren hadde alle aldre og syntes oppgaven med å kaste troll i sola var håpløs. De var tunge og lite håndterbare. Akkurat som hun selv var. Første store oppgave handlet visstnok om å strekke ut en hånd, et kinn i lyset. Det virket umulig.

Men etter timer i kamp kom endelig vendepunktet. Engler ville ikke la henne være alene og hvisket henne fra mange kanter at det ikke var den andre siden som var skummel, det var portalen ut til lyset som måtte utfordres. De må ha drysset tryllestøv over henne, for på magisk vis ble Tillit tent i hjertet hennes og trollene rullet hodeløse ut gjennom portalen og i lyset der de sprakk langsomt og stille.

Om kvelden kunne Den urolige moren tusle ut til stjerne, og hun fikk hilsner fra sine lysende venner fra svunnen tid. Hun takket for alle gode sjeler og gledet seg til å lyssette tomrommet hun nå eide selv.

Av alle ting man kan lære seg er gleden over at man eier seg selv i et varmt fellesskap den aller største for Den urolige moren. Hun pakket bagasjen, takket for seg og reiste hjem med en ny stappfull og glad koffert.
Det var godt å komme hjem.

For nå skulle hun ut til framtiden. Og forbi.

Løslatelse

Det har vært bevegelse. Noen hopp, noen bølger, noen stikk. I små elver har prikkende forventningsfisker svømt forbi, og innimellom har skarpe trommevirvler avgitt lyd og vibrasjoner, både lavt og drønnende høyt i kroppen, i brystet, i hjertet til Den urolige moren.
Hun har kjent på dette en stund. Men disse bevegelsene i kroppen, de er man jo så vant med. De kommer og så holder man de ut til de forsvinner. Pytt sann! Kroppen bare gjør ting, det er ikke noe å bry seg om.

Før en helt vanlig dag opprant, en dag med helt vanlige gjøremål og plikter på agendaen. Disse miraklene, altså. De oppstår liksom oftere på en tirsdag eller onsdag med ubetydelige klokkeslett enn på søndag klokka elleve. Det virker som de bare møter opp uten forvarsel og banker på i håp om at noen åpner.

Hun kjente at noen banket på inni henne. Hun satte seg rett ned. Inni seg. Utenpå foretok kroppen den handling den var begynt på. Kan hende var hun midt i en setning, kan hende hun ikke var det. Uansett ville hun lett kunne ende den uten å la seg forstyrre av den indre høytidsstund som nå var i ferd med å utfoldes, hun var jo vant med at kroppen sendte signaler i hytt og pine uten hennes tilstedeværelse. En liten vondt, en liten prikk av en følelse som ikke skulle fødes helt fram fordi hun lot verden utenfor overdøve den indre.

Bank, bank, bank!

Den urolige moren så seg omkring inni seg. Hvem kunne dette være? Hun var ikke redd. Ikke så veldig hvertfall.

-Hallo?
-Hei.
-Hvem er du?
- Jeg er din sjel.
-Oi, har jeg en slik, det var hyggelig! Hva kan jeg gjøre for deg?
- Det er nok mer andre veien, jeg er her for å gjøre noe for deg.
-Oi, igjen! Jeg føler egentlig at det går rimelig greit om dagen, jeg er et opptatt menneske som iler og piler omkring. Jasså, sjel? Hva skal man med sjel i ilepiledager?
- Mm. Jeg spør deg tross din tvil om min nødvendighet: Hvordan ser din grunnmur ut, på hva bygger du ditt hus?

Den urolige moren syntes virkelig at spørsmålet var utidig nå som hun var midt i sommergleder og treklemming, blomsterplukking og kjolesnurring. Hun ristet litt på hodet og bestemte seg for å snakke litt med Blindemann om det. I morgen skulle hun det. I dag måtte hun ilepile.

- Takk for besøket, Fru Sjel. Jeg skal tenke på det der med bygging og sånt. Er man ikke vant med å sjele seg, så er man ikke. Ttt, som man sier her i jordeverden.
- Ja, ting tar tid. Men ikke ta for lang tid, da. Tiden har det med å sluke gode forsetter. Vi snakkes!
- Javel, sukket Den urolige moren. Vi gjør jo det. Nå vet jeg jo at du finnes.

Blindemann smattet og strakk seg høylydt fra sofakanten. Små blinde katter vet når urolige mødre trenger en godlyd. Han var klar når hun ble det samme.

Mi Melankoli

Det har blitt sommer. Tenk på det. Den urolige moren tror knapt sitt eget termometer for tiden, det oppfører seg virkelig eksemplarisk.
Hun bryr seg ikke så veldig om det er ligge-å-sole-seg-vær eller ikke. Det det er grønt på trærne, det er liv i skogen og hun har funnet fram kjolene sine. Det holder.
Blindemann er forøvrig mer enn fornøyd der han tasser med høye kneløft over hageslangen og over alle sandalene som ligger strødd i gangen. Sandalene er forresten et glimrende hint over hvem som er hjemme til enhver tid, en enkel måte å holde telling på. Hun kunne nesten tenke at de ble strødd utover gulvet for å hjelpe en mor med å holde styr på hvor mange det blir til middag, men egentlig tror hun mest at sommerføttene i huset er litt vel travle.

Forsommertider er i tillegg til travle tider, også melankoliens tid. Særlig i år. Hoppegutt har vært konfirmant, hvilket er veldig rart og koselig og høytidelig for moren hans. Og Mumlejenta var iført rød russedress i en ganske lang måned. Det var virkelig moro for en urolig mor å følge med på, hun gledet seg med ungdommenes feiringer og det fikk virkelig sving på melankolske og varme tanker både underveis og i etterkant.
Og nå er det over. Den urolige moren må nesten ta en kaffekopp på terrassetrappa over akkurat det faktum. Det er over. Og selv er hun blitt førti år. Førti. Tilogmed snart førti og et halvt. Jammen godt hun har fått litt sølvstriper i håret ellers hadde hun knapt trodd det. Var hun ikke akkurat et barn med ørsmå blikk mot livet?

Tiden flyr. Og Tiden kommer.
Det er det som er det fine. Tiden kommer nå.
Og nå. Og nå. Den bare kommer og kommer med mer Tid og Den urolige moren har så lyst til å fylle den opp med noe. Fylle den med ting hun liker spesielt godt. Hun roper på Tiden mens hun utsetter å henge opp dagens klesvask og hun ber den om å få så mye som mulig av Gyllen Tid i sitt liv. Tiden svarer selvsagt ikke. Den er opptatt med å fortsette. Hvilket, konstaterer hun for seg selv, må være et godt tegn.

Den urolige moren ser mot tretopper og himmel. Hun har fått selskap av en sommerdoven katt som maler ut en spådom om at det nok alltids vil bli en råd med alt.
Hun tror sin venn. Hun tror også at alt vil finne sin Tid.

- Men du Blindemann. Nå er nå. Og nå går vi og henter oss litt is. Det er jo også en tid for is med jordbær på!

Han snubler lykkelig etter henne inn, sklir på noen sandaler og er så enig, så enig.

G-L-E-D-E

- Det skal ikke stå på meg, sa Verden gjennom radioen gjennom den femte ekstatiske sangen om at Gleden er overalt.

Den urolige moren var nesten overbevist. Nei, det sto ikke på innsatsen fra musikkverden. Beskjeden var såre enkel og grei: Gleden er der om du åpner øynene og ser den.
Altså, hun skjønte at den ikke manifisterte seg sånn ut av det blå som et stort hjerte med vinkende armer eller som en fe med fugler i håret og med trylleglitteret som ei støvsky rundt hodet. Nei, hun skjønte at det handlet om noe litt mer gjettelek-aktig, noe litt mer abstrakt.
Det var forskjellige type Gleder. Eller, det var forskjellige måter å ta den i mot på. Noen gleder var mer opplagt. Å vinne noe eller få noe man trenger uten å ha spurt etter det, den gleden er klar som en sommerdag. Andre gleder er litt mer trofaste. Her ville hun framheve gleden over ting som skjedde om og om igjen. Ja, for eksempel en sommerdag her, også. Hun ble aldri lei om hun opplevde sommerdagene veldig mange ganger på rad.
Så var det de som Den urolige moren møtte innimellom; de litt mer sjenerte gledene.
Gledene som kom fra mennesker som ville Den urolige moren godt. Da ble hun sjenert og forsøkte, uten hell, og skjule den litt. Den voksne masken ble hentet fram, gjerne sammen med et solid Takk i enden. Men inni! Saltoer og glad løping med dertilhørende latter, flagg og musikkorps og hjertedryss.

Andre gleder kom fra følelsen av en samhørighet med et tre eller en katt og fra alle de små tingene som enkelt bare skjedde i livet hennes og som hun oppfattet som, ja Gledeligheter. For eksempel hadde hun ikke fått bot på bilen selv om hun hadde utfordret klokkeslettet betydelig opp til flere ganger. Hun hadde funnet neglelakken hun likte best på tilbud mang en gang og hun hadde blitt hørt på da hun leste diktet sitt høyt. Det var en glede som gjorde henne så sjenert at hun nesten måtte ta det fram i enerom. Og så glad at hun nesten ropte inn i stjernekikkerten til Hoppeungdom for å nå ut til hele verden med det.

Hun bestemte seg for å kjenne på minst tre gleder hver morgen og skrev det på en lapp for å huske hvor godt det er å glede seg, sjenert eller ei.

Skogtur

I dag skulle Den urolige moren på skogtur. Hun hadde gledet seg til akkurat denne dagen i hele vinter. Dagen da hun skulle besøke sin familie i skogen. Tause, trygge trær som aldri sviktet.
Hun pakket ned en boks med mat, en liten termos med kaffe, en appelsin og en skrivebok. Og noe å sitte på. I tillegg hadde hun pågangsmot og sprut i føttene, så dette lovet bra.

Ved døra sto Blindemann for å ønske henne god tur. Han ba henne hilse trærne og det lovet Den urolige moren at hun skulle gjøre.

Porten til skogen sto der akkurat som sist i høst da de sa farvel og på gjensyn. Hun gikk igjennom og trasket i vei mens sekken slo mot ryggen. Akkurat i samme takt som føttene. Etter en stund som ikke var så veldig lang egentlig, bestemte hun seg for at hun snart var framme. Sola varmet og hun begynte å tenke på termosen som sikkert ville opp og fram. Snart, tenkte hun, snart finner jeg et fint sted.
Men nei. Snøen lå tett inntil skogkanten og ville ikke slippe henne inn til alle trærne. Hun satte en prøvende fot på brøytekanten, men den viste seg å være like råtten som formen hennes, så hun fortsatte videre på veien.

- Snart finner jeg Stedet, jeg vet det, sa hun til seg selv.

Føttene var nok ikke like fulle av sprut, og klokken nærmet seg Lenge. Hun gikk og gikk. Plutselig dukket det fram et veikryss, rett rundt den siste svingen. Veikrysset hadde mange skilt. Hit og Dit, sto det. Den urolige moren var ikke opptatt av det, hun var bare opptatt av at hun var Her og Framme.
På den ene siden av krysset lå det store trestammer, det sikreste tegnet på at hun var framme. De strakte seg over den råtne snøen og inn til et lite smug. Gresset var tørt og trærne sto tett inntil henne.

- Hei, sa hun sjenert. Skal hilse fra Blindemann.

Trærne sa ingenting. De bare sto. Hun så seg omkring i sin skjermede lille verden. Her ser ingen meg fra veien. Og det er fint, jeg liker ikke å bli sett mens jeg spiser appelsin og skriver om ting.
Hun la ned underlaget og viftet bort noen små fluer. Jasså, flere enn henne likte seg her? Hun tok fram termosen og så at det var flere som hadde hatt ærender der inne. Sikre tegn lå slengt overalt, søppel og ubehageligheter gjorde henne utrygg, hun kjente at hun ikke likte seg så godt som først antatt. Dette var rart, skogen hadde jo vist henne med tømmerbro og alle ting? Ubehaget ble overveldene og hun kastet termosen i sekken og dro med seg underlaget, løp over gresstuster og over broen. Ut i sola igjen. Nå merket hun at det var en stund siden sist hun hadde trukket pusten.
Mens hun fyllte lungene og lot sola skinne bort småfluer og søpleenergier, så hun at det var en liten skråning midt i krysset som var pyntet med røsslyng og blåbærris. Stedet var tørt og om hun satte seg ville hun bli garantert sol i ansiktet, lenge. Gleden over at Skogen ikke hadde sviktet, som jo egentlig er utenkelig, var stor og hun slang seg ned i farger og dufter mens hun smilte med hele seg.
Mens termosen kom opp igjen begynte hun å tenke på det som hadde skjedd.
Hun hadde kommet, hun hadde sett første mulighet til å gjemme seg, hun fant grunner til hvorfor det var fint, og så satt hun der i ubehaget.

Dette var verdt en tanke til.

Hun hadde funnet ut at hun skulle høre på hva kroppen sa, hun gjorde det hun hørte og så fant hun det riktige stedet.
En liten refs fra familien må jeg tåle, når enden blir så god, men jammen var det rart at Skogen ville vise meg noe allerede første turen. Hun hadde fortsatt og smile, nå var appelsinen borte og noen forbipasserende hadde sett at hun åt den uten at hun engang hadde tenkt på det. Dette er spennende, tenkte hun. Lurer på hva jeg skal oppleve neste gang jeg kommer?
Dette gleder jeg meg til å si til Blindemann. Av en eller annen grunn tror jeg ikke han blir forundret.

Den urolige moren fortsatte å prise skogens ro og uro en stund til, så gikk hun hjem igjen. Med nye ting i sekken.

Aprilsmil

Den urolige moren bryr seg ikke om den nyankommede snøen, å neida! Hun snur seg vekk fra vinduet, ser i stedet på det blomstrete gulvteppet hun daglig frydes over i påvente av at det skal blomstre ute i stedet. Hun hvisker til Blindemann at hun lar seg jammen ikke lure. Våren lovet henne sin tilstedeværelse uansett hva Kong Vinter måtte finne på av krumspring i siste liten ,han måtte jo vise muskler så ingen skulle være i tvil om hans styrke. Den urolige moren hadde lyst å rope ut vinduet at hun visste godt hvor sterk han var, men hun gjorde det ikke siden hun ikke så ut av vinduer. I dag.

Det er blitt april. Hun liker april. Nå kan godt tiden bremse litt, måtte våren og sommeren vare lenge, lenge! Hun tenker selvsagt på is ved vannet og furutopper mot blå himmel, men også på at hun og Den ekte mannen har sitt eget jubileum i sommer og det er fint å tenke på nå som startskuddet for varmere tider er gått.

I tillegg til april er det fredag i dag. Og i tillegg til fredag er det noe som involverer 22 menner på gress og en ball, som skjer. Den urolige moren har enda ikke forstått det morsomme i det, men siden Den ekte mannen insisterer på et engasjement får hun bli med han til valplassen i dag. Hun og Blindemann kunne kanskje tenkt seg sofa og lys og kos og sånt, men det var egentlig mest fordi hun skulle gjøre det rent og pent til helga i dag og det har hun overhodet ikke gjort, så da blir det å se på uorden et annet sted.
Hun kan gjøre fornuftige husting i morgen. Tror hun. Eller en annen dag i april.

Så derfor: God helg til alle, nyt den med eller uten ball.

Dikt til en venn

Natten lager lite støy

natten bare er

akkurat som Blindemann

når han vil ligge her.

Natten lyder ingenting

den brer seg om den lille

Mørket favner kattebror

som snorker søtt og stille.

Hva drømmer du, min vakre venn?

Om sommer og et tre?

Husker du på fuglene

fra da du kunne se?

Hvor reiser du i kveld, min venn?

Hva ser du for ditt indre?

Jeg undrer på hvor målet er

hva natten din skal lindre?

Jeg ser deg røre labbene

og pusten din er tung

det er en god stund siden nå

du sprang vill og ung.

Kanskje er det minner

som natten byr deg nå

for barten din den viser meg

vi har begge nå blitt grå.

Det gjør jo ingenting, min venn

og natten er vår kilde

hvor vi henter kraft og ro

hvor dagen tegner bilde

Kjære gode Blindemann

om natten kan du se

legg halen under hodet ditt

og drøm om fuglene.