Hvile og krølledagen

Den urolige moren vil ha en sky. Ikke en som er full av snø, men en fin sky som hun kan ligge på når det suser i ørene og viljen bare vil andre ting enn hjerterytmen. Det hadde vært knallfint.
Hun ønsker seg en slik og hun ønsker at det gikk ann å styre den.

Da skulle hun har styrt den til Søster Øster først. Hun ville selvsagt ha sagt i fra på forhånd slik at vinduet kunne stått åpent. Skyen skulle hun styrt rett til bords hvor Øster selvsagt skulle ha servert noe godt, som hun pleier. Boppen og Nuni skulle fått lov å kjøre en liten sving på skyen mens kaffen putrer seg ferdig, samtidig som Øster og hun selv koser seg med bilder av hager og blomster og alt som er koselig. Da er det ro i magen.

Etter at de har sett på Østers nye og egne kreasjoner, hun er nemlig et råskinn på å sy, skulle hun ha kjørt på skyen til et annet land der det er varmt og godt og frukt på trærne. Innimellom skulle hun parkert skyen for å se på noe spennende eller få med seg en fin konsert. Til det hadde jo skyen virkelig vært perfekt og hun hadde nok blitt veldig populær.

Etter konserten skulle hun ha reist hjem i full fart og hentet det badetøyet man ofte glemmer når det er vinter. Og dersom noen der hjemme ville være med skulle de sammen ha kost seg med litt kveldsmat, kanskje litt nyplukket frukt, på skyen før de stanset ved det fineste vannet og dykket seg i et passe varmt bad under en lav sol med grønne trær vaiende i den svaleste kvelden siden forrige sommer.

Den urolige moren trenger virkelig den skyen nå. Hun tror slett ikke hun er alene om det, heller. Skyen trenger ikke være av den langtgående typen, det går fint selv om den bare henger rolig et sted så hun kan krabbe oppi og krølle seg sammen som en liten katt.
Akkurat som hun har tenkt til i kveld. Det er det beste i verden, å få krølle seg sammen under teppet med hodet i fanget til Den ekte mannen som ser på gale mennesker med planker på beina som jobber som tullinger for at de skal være best.

- De trenger en sky, tenker Den urolige moren, de trenger å slappe av litt å bare være. Ikke sant, Blindemann?

Blindemann er veldig enig, den eneste konkurransen han vil være med på er den rundt matskåla, det er hardt nok det. Disse menneskene som løper i flokk i kulde og snø skjønner han lite av. Hans unnskyldning er at han er en katt. Den urolige morens unnskyldning er at hun også er det. Særlig når hun har fått ligge litt på en hvit sky inni seg og seilt til gode steder hvor palmesuset er et frampek om hva som måtte komme.

Har du et sted du kan reise til inni deg?

Et velkomment juksemøte med våren

Det har vært en lang dag. Lang og fin.

Den urolige moren synes det ble litt for mye snø og vinter i dag. Det var glimt av blått i sprekkene i skylaget, men det var mer snø i lufta. Vinteren var overhodet ikke ferdig, og det var ikke å forvente heller. I lang tid nå så har hun følt på vårlengten i seg og nå var tiden inne for å handle på det.
Det var bare å kaste seg i bilen og kjøre til nærmeste hagesenter for å lukte på blomster og jord. Den ekte mannen skulle på jobb så det passet fint å ta følge i bilen.
De småsnakket hele veien om det å gjøre gode ting for seg selv og Den urolige moren var kjempeglad for at hun hadde klart å rive seg løs fra de sterke røttene i sofaen og komme seg av gårde.
Vel framme hoppet hun inn på hagelandet som den reneste 10-åringen og en liten svak lukt minnet om tørr asfalt og hoppestrikk i det hun passerte inngangsdøra.

Det første hun så var en liten inngjerding med de flotteste hønemammaer med småkyllinger pipende og løpende etter sine mødre mens de flakset litt hjelpeløst med de små vingene sine. Den urolige moren sto lenge og så på dem og hun tok litt bilder for å sende til Den ekte mannen. Han måtte ikke gå glipp av noe, syntes hun. Han svarte at han kunne høre iiii'ene hennes nesten helt til han.
Etter å ha kost seg med de bevingde små en god stund gikk hun videre og badet øynene i alle fargene. Der var de. Plantene strakk på halsen og viste seg fram fra sine beste sider, alle som en.

- Hei, sa de.

Først den ene, så den andre. Snart alle sammen. Hun hilste og hilste mens hun smilte vennlig tilbake.

Søster Øster ringte på den mobile telefonen hennes midt i fargeferden og de snakket om at Bestemor muligens var en gul høne og at Øster var en lyserosa Ranunkel. Den urolige moren var ikke helt sikker på hva hun var, men hun trodde hun var noe lilla. Det er ikke umulig at det er noe blått heller. Det spilte ingen rolle. Alt var fint.
Da hun hadde vandret gjennom alle fargehavene fant hun en liten kafe med hjemmebakte skolebrød. De ropte også på henne og hun adlød uten den minste antydning til skam og satte seg ned med ryggen mot det hvite ute. Hun var rolig og i en hel bit, og hun koste seg ved synet av en eldre mann med avis og med samværet med sine nye og snart betalte blomstervenner.

På vei hjem da hun endelig var fornøyd med dagens påfyll av grønn energi, tenkte hun litt på det å hilse med rett og stolt nakke. Så fint å kunne hilse i ren glede over sin egen vakkerhet, å si i fra ved første møte at her er en som eier stolthet og andakt.
Hun likte det og bestemte seg for å øve litt på å hilse som en blomst om våren.

Har du hatt årets første høneglede enda?

En sirkel av svar

Dette med perspektiver. Det er en liten hobby som Den urolige moren bedriver når hun ikke faller inn i skrifttyper og elendighet. Det er vel flere ting hun kan interessere seg for, men nå husker hun mest det med perspektiver.
Det er spennende å tenke på at synet på noe forandrer seg om utgangspunktet flytter seg litt. Eller mye. Det kan sammenlignes med å sitte i en bil å se ut på et landskap. Det samme motivet som for få sekunder siden så ut på en bestemt måte, ser nå litt annerledes ut fordi øynene er på et annet sted. Stedet blir enda mer forandret om man er oppe i et fly eller ufo om man skulle være så heldig eller uheldig, det kommer selvsagt ann på perspektivet, og slik kan alt flyte fritt og ledig omkring.

Dette betyr at endel ting ikke har bare en løsning eller et svar. Den urolige moren ser det som en sirkel av svar, alt ut i fra hvor hun står.
Ta for eksempel i dag. Det er Valentinerdagen med mer. Og hun spør seg:

Er det noe fint med at det finnes slike dager?

Fra et ståsted er det så. Da er dette en dag hvor man kan gi hverandre små oppmerksomheter for å vise at man bryr seg det lille ekstra. Motargumentet er at slikt kan man jo vise hverandre hver dag, en trenger ikke en dato for å vise at man elsker.
Fra et fly kan Valentinerlandskapet se ut til å ha en god effekt på mennesker som allerede har en kjæreste, men for de som ikke har det, er det verre. Påminnelsene om at to må man være, er kontinuerlig og slitsom å høre på. Slik sier enslige venner det.
Perspektivt fra en ufo kan Den urolige moren bare gjette seg til, men hun tror at derfra ser denne og flere andre skikker veldig mystiske ut. Forestill deg hvordan 17.mai-toget må se ut derfra?

At handelstanden jubler er ingen hemmelighet, og mottageren av hjertekort og konfekt kjenner også på gleden selv om skikken er utenlandsk aldri så mye.
Er det flere sider ved det å innføre skikker som får fotfeste raskere enn et spennende rykte?

Fra en ny vinkel kan den ene i paret synes dette er en mulighet til å føle seg verdsatt på måter som Verden har sagt er akseptabel, feirer man så er man MED. På samme måte som man er MED om man følger moten. Et felles rop og en dyp enighet om at man vet hva som gjelder, dette vil man være med på. Den urolige moren mistenker at ikke alle tenker like mye over hvorvidt det virkelig er en forhøyelse av livskvaliteten eller ikke, alt dette som presenteres som viktig å være med på, men hun lar den ligge akkurat nå, i hjertets tegn.
Den andre parten i forholdet kan mene at dette med å vise kjærlighet på kommando er en uting som må bekjemps fordi det føles ydmykende at ens kjærlighet ikke er bra nok fordi den ikke kommer i konfektform.

Det er ikke så lett.
Og det er heller ikke lett når man er alene om å synes at man fortjener, og det kommer jo ingenting samme hvor mye man venter.
Selv har Den urolige moren vært heldig å få blomster av karfolket i Flokken, begge sto så vakre i døra med hvert sitt kort og hver sin bukett etter at de hadde priset sol og skiturens mangfoldige og påståtte gleder.

For de som ikke har vært så heldige har Den urolige moren tatt seg den pretensiøse frihet og tegnet hjerter om noen vil ha et.

Husk at noen er glad i akkurat deg hver eneste dag, hvert eneste år, i hele ditt liv.

Av og På

Solen stråler igjen og Den urolige moren har nektet seg selv utpass nok en gang. Tragisk, men sant. Gutta i Flokken dro i bakken for å kjøre ski og de lurte på om hun ville være med. Hun svarte nei. Så full av gledesnekt, så full av offer fordi hun er så full av gledesnekt.
Det er til å få gåsehud av.

Stadig oftere kommer trangen til å flytte om på saker og ting i huset, hun vil bytte på energier, slippe fram noen som ligger i klem og åpne opp tette luftveier. Det hadde virkelig vært en lettelse. Typisk nok ser hun ikke løsningene, det føles som om hun har kjørt seg fast i noe som "skal være sånn". Det er nedbrytende. Det er det fordi hun vet at det er hos henne selv stoppknappen sitter. Hun skulle gjerne skrudd den av om hun fant den.

- Stoppknapp! Hvor er du?
- Jeg er der du leter til sist.
- Hva? Hvorfor det?
- Fordi du ikke vil finne meg.
- Jo, det vil jeg da! Å være så full av syt og jammer over alt som jeg er nå, det er i allefall ikke noe ålreit.
- Sikkert ikke, men du vil ikke finne meg. Om du finner meg må du nemlig ta ansvar for alt det du må gjøre for å få det bedre. Er du villig til det?
- Klart det.
- Vel, jeg er ikke sikker. Det er tradisjonelt mye lettere å sette seg ned å være a) sliten b) inkompetent c) alt som tenkes kan for å slippe unna. Angst, også.
- Nå blir jeg litt sint, Herr Stoppknapp! Jeg har ikke hatt angst fordi jeg ikke ville ta ansvar for meg selv?
- Å nei.


Den urolige moren må legge seg litt nedpå. Hun er svimmel og orker ikke tanken på å skrive et eneste ord til. Utmattelsen legger seg ned og ruller seg over henne og holder henne nede med tunge lodd på armer og bein. Det eneste hun vil er å sove og hvile til alt er over, hun vil våkne når alt det slitsomme er over og hun får sin velfortjente pokal for å holde ut.

- Stoppknapp? hvisker hun nesten uhørlig. Jeg orker ikke å reise meg fra alt sammen. Kan du ikke sende en engel eller noe annet fint til å hjelpe meg opp så jeg blir ferdig med reisen min på dette opprørte havet?
- Du kan nå være dramatisk du, Mi, men engler hjelper ingen om de ikke slippes til. Opp å stå, let etter meg om du virkelig vil.

Stoppknappen er rød. Ved siden av står hans venn Påknappen som er grønn som det første gresstrået. Grønt er fint. Grønn er hjerteenergien, naturen og sannheten. Grønt er ja og klar og kjør.
Er den fristende? Hun orker ikke et ord til om salat og supermat, ikke et ord til om alt som er bra for en når alt hun kjenner er ydmykelse og skam fordi hun ikke er som alle andre som tar dette på strak arm. De som har et valg er automatisk mistenkte i hennes sak.
Hun har ikke noe valg, hun må. Hun må og må og må og må og ååååååå.


Kanskje alt hun egentlig vil er å stikke nesa i jorda og ta sine skritt utenfor Jammerdalen, uten mulighet for å måtte si at: Jovisstfaen, jeg klarte det visst ikke denne gangen heller.

Hva heter det på Påknappsk?

Den som er naken i tjernet

Alle kaster skygge og det er en vedtatt sannhet at det ikke er like trivelig og varmt å stå i andres skygge som i sin egen. Om det nå skulle være så galt at du ved en feiltagelse har havnet i feil skygge, finnes det råd:

Ta ansvar, vis hvem du er og vær stolt!
I korte og raske trekk.

Hva om du ikke har funnet rett plass for skikkelsen din, så skyggen din ikke helt vet hvor den skal plassere seg? Som om konturene ikke er tydelige nok, men innholdet er?

Da kan det hende at et litt pjuskete og smalskuldret vesen går omkring og leter etter et sted og bo og den vet at den må stå opp i mot selveste Rolleforventningen. For det er en sterkas, der er en som vet å føre seg! Den har tomlene i et godt grep under bukseselene og forteller alle at her er en som har vaska seg!
Det er lenge siden de tomlene holdt i et fulgeegg. Pjusken lever i skyggen av seg selv og har overlatt scenen til Detteharjeglærtergreit-rolleforventningen.

La oss for enkelthets skyld si at det er Den urolige moren det handler om, at det er hun som har denne lille pjuskefulgleungen under brystet og som gjerne vil slå et slag for alle andre små fugler der ute som bor i alt fra store sterke kasser til mindre utadvendte og gjerne også helt vanlige lettpustede bryst som gjør så godt de kan.
Hun vet ikke om det gjelder mange eller kun få, men for hennes egen skyld tenker hun at den stakkaren som holder oppe en skjult finger i stedet for hele den veivende hånda, også skulle ha sagt noe. Det er noe som skal sies derfra, selv om det bare er et pip. Pip er også en mening. Stillhet er en mening. Tomler og andre roller er en mening.
Den urolige moren vrir og svir seg litt i egne selverkjennelser og hjertet hennes står litt over i skrekken over å se at keiseren faktisk ikke har klær.
Hva da keiseren ikke har klær? Han har klær! Det er bare det at du ikke ser dem.

Eh.

Bak alle meningene, som muligens er store og muligens sier blablabla fordi de er på oppdrag fra indre påkledere som gjerne vil være medlem av Verdensflokken, der bor det en naken og enkel sjel med lys i lua og en vennlig hånd. Hun tror på det. Hun tror på at det er utgangspunket selv om hun aldri før har sett det. Bare kjent det.
Det er en vennlig hånd, et lite blikk som sier at skyggene er en del av deg, selv om de ikke finnes uten lyset.

Om dette er hennes naivitet og hennes filosofi, så lar hun den få bo. Hun vil ikke ta livet av en naken sjel som ikke kjenner på offerrolle og svartsyke. Hun bor også der. Det er den hun vil ha tak i. Få fram, spørre hva den vil si bak der med sin gjemte finger i lufta.

Jeg ser deg! Kom fram fra skyggen, du lille. Er det du som er naken i tjernet?

Sin egen bestevenn?

Den urolige moren er litt matt om dagen. Hun regner med at hun seiler på etterdønningene etter en tøff tid og arbeider jevnlig med at det er greit.
Det er rart det der. Hun som liksom er sin egen gallionsfigur trenger, gjerne skriftelig, tillatelse fra en eller annen for å ha lov til å være sliten.
Sliten er det jo lov å være, bevares. Men å agere på det, det er det som er så forbudt.
Det er på mystisk vis litt ære i det å være sliten og halvgal av savn etter ro og fred. Man skal skjøtte sitt arbeide og kun klage i små doser så man ikke irriterer hverken nabo eller familien, og i alle fall ikke Noen. Denne Noen har en makt som konge og fedreland kan misunne.

Etter lang tids hardkjør skal man få en plage eller to som bevis på at man aldri gir seg, og til slutt kan man finne senga. Ikke fordi man endelig tar vare på seg selv, men fordi man segner om etter et oppofrende liv. Kanskje er det bare overkroppen som treffer på madrassen i fallet, helt uomtvistelig er det uansett at siklet renner utenfor og en sko fremdeles befinner seg på foten. Der ligger et skikkelig arbeidsmenneske!
At ukeblader og Noen også mener at det er riktig å ta vare på seg selv, at hvilen må forekomme, er et utrolig paradoks. Når da? Jo, mellom alle de andre øktene, det er det som er det riktige. For ingen skal ha så god tid at de kan si at de har tid til egenpleie og selvrespekt når det måtte være.

- Når vi De ha timen?
- Når som helst. Når som helst vil jeg styrke min kropp og min sjel for å ha overskudd til meg selv, mine barn, miljøvernet og til å gjøre verden litt bedre. Da blir jeg ikke så fort sint, ikke så fort et offer for omstendighetene og jeg vet når jeg skal gi meg. I omsorgen for meg selv ligger veien til gleden, kreativiteten og den ekte latteren.

Gjesper du nå er det fryktelig synd, synes Den urolige moren.

Hun er åpen for at verden der ute ikke bare er slik, men det er det hun ser om hun gløtter på døra:
Det kakles og løpes, det utveksles erfaringer som ingen hører på og ettertanke er et fint begrep gitt. Søndag tar vi og kler på oss Ettertanken, skal vi si mellom kl. 12 og 13?

Den urolige moren vet at hjulene skal gå rundt, hun vet at alle trenger et arbeide m/ dertilhørende verdifølelse på kjøpet og hun vet at pengene i lønningsposen er noe de lever av, altså de som bokstavelig talt holder liv i disse kroppene som det skal hviles i.
Men hun liker å sitere Mumlejenta når hun ikke skjønner så mye:

- Hva skjer med alt stresset a?

Hun vet ikke. Hun vet ikke hvor og når det ble viktigere å vise sin styrke i utholdenhet enn sin styrke i respekten for seg selv og den bakken man står på. Den bakken som suser rundt i verdensrommet i uante mange kilometer i timen og bare er. Vi levende vesener oppå den er ikke mer enn jorda selv, men av en eller annen grunn finner vi mening i at vi er nettopp det.
Hun gjør det selv. Klart det. Hun kan jo tenke. Ikke at hun tenker så langt alltid, det mistenkes innimellom at hun tenker seg litt dum. Hadde hun ikke tenkt hadde hun kanskje ikke vært så opptatt av hva andre mente om hennes utmattelse de siste 12-13 årene. Eller kanskje mer. Tenke eller ikke tenke, hva med å kjenne? Det sitter i magen om det er riktig eller feil, sa en venn i høst.

Vel, spørsmålet i dag bør vel være av den positive og milde sorten siden hun ga seg selv og andre litt fart på huska i dagens blogg. Men nei, hun spør i samme åndedrag, med høyt hevet pekefinger:

Hva har du gjort for å øke toleransen overfor deg selv og din egen kapasitet i det siste? Og med det spørsmålet, som kanskje er mest til slike som henne selv som ikke er flinke til å kjenne etter hva hvile er, tar hun med seg sin indre lille pram og ligger litt i den mens hun ser på været og lover seg å bli sin egen beste venn.

Omskifte

For en dag! Ned, opp, nedover igjen som i fritt fall uten fallskjerm, opp igjen. Hoppende opp. Alt pga fire boller og en valp. Cirka.

At Den urolige moren er en smule ustabil er vel ingen hemmelighet. Hun er det. Det er en liten mulighet for at alle andre er det også, bare at de skjuler det bedre enn henne, men hun tror ikke det.  Hun ser mye på folk og de kler ikke om personligheten sin som Supermann eller Superjenta i telefonkiosken. Det går jo veldig fort. Det er ikke brått sikkert andre ser det på henne heller, så så veldig bråkjekk skal hun ikke være på akkurat dette punktet.

Svisj! Nede med hodet hos Hades og lukter på Dødsvannet. Svisj! Boller er godt. Svisj! Æsj, så ekkelt å spise 4 boller, er hun egentlig en gris i forkledning? Svisj! Se, den valpen a! Er det mulig å være så søt? Og hvordan håndterer man en sånn liten?
Hun er vant med Boppen til Øster og Nuni som kun passer inni en buss og river hele selskapet i gulvet om han skulle slumpe til å vise sin glede over noe. Som han gjør støtt, tantes lille barn. Han er søt. Men en Bopp nytter det ikke å ha siden han spiser Blindemenn til frokost og det er det ingen som vil. Særlig ikke Blindemann. En liten og søt valp som ikke spiser annet enn fra skålen derimot, det hadde blitt bra.

Hun hadde nesten Den ekte, snille, kjekke, tøffe, flinke, gode mannen sin, som hun har laget middag til i veldig mange år nå, på kroken i sta. Da slapp hun en liten tåre igjen og hvisket nesten uhørlig at det hadde vært fint å ha noe å holde rundt når hun satt i buret sitt, som hun kunne kalle livet sitt på småtraurige dager.
Det var jo nok en småtraurig dag i dag. Hun ønsket seg en bjørn og en røyskatt, også. Og en sel.
Hun var villig til å se at det ikke var like mulig og gjennomførbart, enda hun hadde ei venninne som gjerne tok bjørnen til å sove på om den ble for stor å ha i huset, så hun syntes selv at ønsket om en liten valp egentlig ikke var rare greiene.

Den lille hvite firkanten kalt fornuft, som også fortalte henne dumme ting som for eksempel at det var vanskelig nok å ta ansvar for Sverd, bråkte i ørene hennes. Hun orket ikke høre om det. For nå ville hun noe annet. Hun ville sove. Eller kanskje lese et ukeblad. Eller skrive litt om en valp. Som en liten ekstra bønn som Den ekte mannen ville kalle for urent trav i morgen.
Hun TROR det vil gå over. Tror. Om hun fremdeles snakker om valp over helga er det fare på ferde.

Har du en helt utrolig gavmild og flott mann som elsker å skjemme deg bort siden han alltid får middag (nesten) og alltid har rene klær (nesten) og i hvertfall alltid har en blid og (nesten) stabil kone uten plett og lyte? (Nesten)