Ouououououuouuuuu!

Den urolige moren vil ikke bli stor. Hun vil sitte bak kista si og håpe at Pippi Langstrømpe kommer med en krummelurepille til henne. Kanskje de kunne klatret i trærne for å hente litt Sukkerdrikke og etterpå rullet ned en lang bratt gressplen i full fart. For det er morsomt. Leke er morsomt.

En gang måtte Den Ekte Mannen hennes være puma midt på natten og Den urolige moren var stilig sirkusdirektør som bestemte at pumaen skulle gå pent i manesjen. Det var heller dårlig med fine sirkustelt på soverommet så dyna med vaskekosten under fikk duge. Dessverre hadde hun ikke tenkt helt på at Puma også måtte holde vaskekosten, for dyna sto så dårlig av seg selv, så selve leken ble heller kortvarig, men du og du så artig det var!

Ja, noen ganger kilte det så inderlig i beina av lek og tullball at Den urolige moren måtte bli bestemt overfor føttene om de ikke ga seg. Eller uartikulerte lyder ville ut å lage sang. Eller bare bråk. Uouououououuuuuuuuuuu! Eller en eller annet setning som bare gikk i loop, om og om igjen. Gjerne en som var skikkelig irriterende.

Hun kunne føle seg som et lite bråkmakeri som holdt for munnen med begge hendene ellers rant det ut så mye at enkelte kanskje måte heve et øyelokk.

Den urolige moren hadde kjempelyst å dra på skattejakt igjen snart. Det var lenge siden nå. Kanskje fordi hun satt utenfor og bak? Om hun lå oppi kista si hadde hun det med å bare være Den urolige moren. Da var alt greit samme hvor mye som kom ut av henne, for ingen hørte det likevel. Bare Blindemann. Men han likte stemmer som sa ting, bare tonen var god.
Hun kunne være stille også, så klart. Mye og lenge. Blindemann likte det også.

- Du Blindemann, sa hun, tror du at det går ann å hoppe oppi der igjen? Tror du jeg greier å finne tonen min igjen?
Blindemann så på henne, smattet litt før han la seg ned og strakk seg ut av alle stivheter.

- Jo jeg skal prøve å strekke meg ut av alle stivheter jeg også, du er da litt av en læremester, kjære Blindemann!

- Prrr, sa Læremestern og lukket øynene igjen. Snart var det tross alt middag og den ville han helst være uthvilt til.

- Uouououououuuuu!, sa Den urolige moren. Det var da en tone det også.

Du og jeg

Teppe er kanskje ikke det fineste ordet i verden. Teppe. Teppteppeleppe.
Men fytterakkern så godt det er at det finnes tepper som man kan sitte under. Mørket under hvisker ut hver lille rille og hvert store sukk. Og under finnes bare to siluetter som egentlig ikke har et eneste ord å si.

Ord kan være dumme, slemme, morsomme og rare. De kan være høytravende og de kan bo i små hvisk. De står oppskrevet og nedtegnet. De løper forbi og de synges, nynnes og brøles.

Men egentlig finnes det bare noen få ord som teller. Kjærlighet og fred er selvsagte. Mat og teater likeså. Og kanskje det utrolig fine ordet Bemerkelsesverdig.

Men når alt kommer til alt og nettene er lange, da finnes det bare to ord i ordboken.

Du og jeg.

Departementsbytte i snøen

Den urolige moren og Hoppegutt hadde baket seg noen helt greie helgerutiner under sin fartstid i Innenriksdepartementet.
Den rolige faren hadde hovedansvaret for Utenrikstjenestene og Mumlejenta hadde fått seg helt egne oppdrag i De Hemmelige Tjenestene, og de gjettet alle sammen på at hun var innenfor Justis.

Ingen klaget nevneverdig over sine respektive plasseringer, men Den urolige moren var litt klar for å skifte departement, kjente hun. Det var sunt med forandringer hadde hun hørt rykter om, og det var rutinene i Innenriks som begynte å bli rimelig forutsigbare og kjedelige, nye rutiner måtte kikkes nærmere på og det litt kvikt.

Det vakre vinduet i Hjemmet deres sto der og viste fram Ute som det pleide. Den urolige moren fikk plutselig veldig lyst til å kjenne på snø rundt støvlene sine og bli kjent med natten her på det nye hjemstedet så hun fortet seg å spørre Hoppegutt om han ønsket å være følgesvennen hennes igjen. Han svarte ja så lenge de kunne gå på veier som var hans. Det ville hun gjerne etter å ha tenkt og funnet ut at det umulig kunne være så veldig farlig.
Blindemann vinket dovent farvel fra sofahjørnet sitt, denne Flokken var det umulig å holde styr på uansett.

Luften var deilig og snøen lavet ned. Den urolige moren gikk i noenlunde rett linje, men Hoppegutt virvlet rundt henne og lagde engler og tegnet store ansikter med føttene samtidig som han hele tiden snakket om hverdagen sin. Tilhøreren hans fikk vite mange nye ting.
Hun fikk vite at det var fint når voksne lekte i snøen, hun fikk vite om nattedrømmer og hun fikk et sjeldent innsyn i en verden hun selv hadde forlatt for lenge siden.
Men han var der nå. Han gikk på en vei som moren hans ikke visste så mye om og hun var så takknemlig for bruddet på rutinene i kveld.

Det skjulte seg spennende og fine opplevelser rett under overflaten og hun ønsket så inderlig at hun hadde gjort dette oftere. Snart var gutten hennes stor og mulighetene for å kunne ha en snakkende virvelvind med ansikter etter seg ble mindre og mindre.
Jorda går rundt seg selv og ungdommer skal ta plass i De hemmelige tjenester. Det er slik det er.

Men enda kunne de gå sene kveldsturer og snakke om store og små ting, enda kunne hun vise og presentere sine egne løsninger og bli møtt med undrende grønnskjær fra en ung mann. Og enda kunne de smile sammen over alle de som bodde i naturen som de ikke så med øynene.

En ting var visst, deres departement skulle heretter få nytt navn: Undre og vandringsdepartementet. Stiftet av Hoppegutt og hans mor en tidlig vinternatt i november.

Ja til isbjørner

Virkeligheten har det med å sende små notiser og større oppslag til Den urolige moren. Noen av dem åpner hun, noen kaster hun rett i søpla. Ganske mange faktisk.
Hun skulle ønske at Virkeligheten kunne bli litt flinkere til å merke konvoluttene sine slik at det ble lett å se hva som var godt nytt og hva som absolutt ikke var det. Da ville det bli lettere å vite hvilke som skulle hvor. Hun var villig til å resirkulere ganske så mye for å få til dette altså.

På de gode virkelighetskonvoluttene kunne det kanskje være en blomst eller en isbjørn og på dårlige-nyheter-konvoluttene kunne det kanskje stå et lite unnskyld eller Åpnes med forsiktighet.
Det ville bli mange forsiktig-meldinger, tror Den urolige moren. For fy så mange dårlige nyheter det var. De var nok tatt fra en sekk på et mørkt rom hvor ingen la merke til den den lyse fine sekken hvor det også var lov å stikke hånda oppi for å kjenne på godsakene før man bar de ut i lyset og gledet seg over dem.

Oppi den lyse sekken var det tilbud på smil, fadderordninger for isbjørner og snille ord fra mennesker. Der lå en gni fra Blindemann og en levende Sverd. Der lå det snø fra oven og en klem fra Mumlejenta. Der lå beskjed om hvor mange som hadde det bra og at det var lett å finne måter å redde verden på. Slankekurer hadde blitt forbudt og positive ord ble påbudt til fremmede. Og ikke-fremmede. Og der lå det en oppskrift på trygghet for alle.

Den urolige moren likte ikke usann virkelighet. Det som var så vanskelig var at hun aldri helt visste hva som var sant og usant der ute. Var ting så farlig som verden der ute ville fortelle at den var? Og hva med det hun selv mente var farlig, som verden sa slett ikke var farlig et eneste sekund? Hun ønsket seg et orakel med sms-tjeneste som kunne svare HELT SANT. Helt sant for henne. NEI, du skal ikke dø i dag eller i morgen. JA, det er trygt å fly med maskin oppi lufta. JA, Tun er død. NEI, du er ikke helt håpløs. JA, noen er glad i deg.

Med to streker under.

Dette sto faktisk øverst på ønskelista i år.

Hun så ut av vinduet og tente et lys for alle som var redde og alene i verden.

En hilsen fra Kong Hvit

Det lavet ned fra himmelen.

Den urolige moren hadde spurt seg selv om det fantes noe beroligende som kunne strøs over oss i en opprørt tider? Det var så mye snakk om vonde nyheter og elendighet. Verden fokuserte på ting som ingen egentlig ville ha fokus på, og det føltes ikke riktig. Trengte vi noe fra oven som kunne roe litt? Noe som gjorde oss mindre redde og mer glad?

Den urolige moren hadde lurt på hvordan det skulle foregå, en slik gave måtte nærmest komme fra oven. Dessverre hadde ikke magi det med å inntreffe når det trenges som mest, så hun måtte tenke videre på det.

Trengte Verden et slags stort brannslukningsapparat som kunne kvele det opprørte flammehavet av engstelige tanker? Det hadde vært fint. Tenk om det i tillegg kunne flytte oppmerksomheten vår til noe med et smil i?

Så kom svaret. Ute var det hvitt. Uskyldig og hvitt som kun snø er. Og den første følelsen var smilende forventning. Den urolige moren hadde ikke vært snøleken siden hun var liten jente, men hun kjente at det klødde litt ekstra i de vottene hun hadde tenkt å kjøpe seg i år, de som skulle forme både snøborg og lykter, de som skulle sørge for at Den ekte mannen hennes skulle få seg en passelig våt snøball rett i nakken.

- Man må jo vise litt initiativ til at andre også skal føle på moroa, tenkte og frydet hun seg ved tanken på hvin og hyl, på Hoppegutts latter og Mumlejentas oppgitte og smilende fjes. Og hun tenkte på hvor ubeskrivelig deilig det var når hun selv ble rullet i snø av en hevngjerrig og lattermild lekefar. Lykke på jord!

Det er ikke sikkert at snøen kommer for godt, kanskje den vil øve og prøve seg inn på arenaen som de andre årstidene gjør før den slår seg til ro.

Men akkurat i dag kom den i tide, besøket var veldig velkomment i hennes verden. Hun ville tenne lys, tenke på kakesorter og korsang og hun ville velge seg en ny innstilling til Kong Vinters snille utstrakte hånd.

- Takk for roen, ropte hun ut av døra, du får komme og gå til du synes det passer og bli, Kong Hvit!

- Hm, det er jammen slik jeg er selv, undret Den urolige moren seg, tilvenning til nye vaner eller væremåter er ikke gjort i en håndvending, jeg forstår han godt. Hun skrudde på radioen og bestemte at dette skulle bli en deilig dag.

Fargesprakende føtter

Den urolige moren lever og bor inni fargene. Hun er fargene. Det er hun helt sikker på.

På noen dager er hun lilla. Da skal alt forståes og det er en større mening med alt hun tar i eller opplever. Det kan også hende at hun får lyst til å ta på briller og spankulere litt med en bok under armen til gangen der fotformskoene er parkert lett tilgjengelig. Lilla dager er gode og litt andektige for Den urolige moren.

Andre dager er røde. Da kan hun slenge på seg en olajakke og tattovere seg på sparket. Det blir pølse med rå løk til middag og blikket er litt smalere enn på en lilla dag. Og tresko er tøft.

Hennes mest elskede dager er grønne som trærne og gresset. Da er fingerne fulle av jord og vaffelrøra står klar. Duken på bordet skal helst være heklet og middagen er planlagt for lengst. Hun har nytt sengetøy og omfavner trær så hun blir helt barkete på kinnet. Alle får godord og føttene er bare. Åh, disse deilige grønne dagene!

Så kommer blå dager. Det sier seg selv...blå dager...tungt, kjedelig og nødvendig. Her er det lurt å dandere sveisen i en fornuftig frisyre når det likevel er så traust. Som en innvendig gråværsdag. Den urolige moren trenger ikke være lei seg eller redd. Det er bare blått. Fin dag å rydde i regnskaper på. Hva skal man si, tøfler?

Heldigvis avløses de av andre spennende dager, for eksempel de oransje. Da er det full oppfinnsomhet og kreativitet. Fottøyet kan være hva som helst egentlig, kun anstendigheten setter grensen. Ideene til Den urolige moren flyr gjennom rommet som papirfly og de fleste faller til gulvet uten at det gjør noe nevneverdig. Og da er det å håpe at det finnes en gul dag rett i nærheten for i den blir det gjort ting! Handlekraften sitter i armer og bein og det spruter energi og joggesko av hele dagen. Dette er dagen man ønsker seg flere av innimellom, hvor gjemmer de seg egentlig?

Det går også ann å bare svippe innom en rød time etter en lang gul dag. Eller starte den grønn og avslutte lilla med en liten pause i det oransje.
Alt er mulig og livet er en regnbue.

Synes hun.

Lillemor på tur

Sola skinner og høstdagen lokker og reklamerer med at det trenges en Lillemor til å gå på stiene der ute, ellers blir ikke høstdagen helt perfekt. Den urolige moren lar seg bestikke så lenge sola er med, så tur blir det med noen få kuldegrader som følge.

Den urolige moren liker lyden av støvel mot en tørr, litt kald sti. Hun synes den lyden er så fin at hun må gå litt ekstra tydelig for virkelig nyte knaaaset som kommer. Hun tenker på at alt er annerledes, og at hun er takknemlig for at hun har en skog å gå i selv om den er litt frossen.

Kontrasten til Sommerskogen er stor. Nå gjør naturen seg klar til å hvile under en snart kommende snø og det er litt trist å se hvordan alt henger med hodet. Men det er ingen grunn for Den urolige moren til å følge blomster og buskers eksempel, selv om det er Sommerskogen som Den urolige moren gjemmer seg nede langs bakken for å trekke litt frisk luft og finner sin hvile i. Der nede er det ikke så vide perspektiver, men hun pleier å se at føttene har kontakt med Moder Jord. Det er jo godt.
Noen ganger får hun lyst til å spørre høyt om det er fint vær der oppe, men hun gjør det ikke i tilfelle noen ser hvor liten hun er, der nede blandt farger og bær.

Det fine med å være liten langs bakken er at da er liksom alt mulig. Blomstene blir til trær med myke stilker og fargeglade kroner på toppen. Gresset blir en jungel og kaninene i skogen er venner hun sladrer og ler med.
Og der nede er det alltid akkurat så lenge til jul at det fremdeles er en fortryllende tanke med alt maset jula fører med seg, påsken er et deilig gult minne der framme og neste sommer skal selvfølgelig bli den beste noensinne.

Hun går videre på stien sin mens hun studerer litt på plantelivet som nærmest fryser til mens hun går. Hun lurer på hvor alle insekter og mus bor mens snøen ligger over dem som et kjempetak, men hun grunner ikke over svaret.

Nå skal hun hjem til kakaoen sin og varme tepper. Minnet om Sommerskogen skal hun legge på et glass og sette i kjøkkenhylla og kose seg over i månedene framover.

Ingen grunn til å henge med hodet, nei!