En hilsen fra Kong Hvit
Det lavet ned fra himmelen.
Den urolige moren hadde spurt seg selv om det fantes noe beroligende som kunne strøs over oss i en opprørt tider? Det var så mye snakk om vonde nyheter og elendighet. Verden fokuserte på ting som ingen egentlig ville ha fokus på, og det føltes ikke riktig. Trengte vi noe fra oven som kunne roe litt? Noe som gjorde oss mindre redde og mer glad?
Den urolige moren hadde lurt på hvordan det skulle foregå, en slik gave måtte nærmest komme fra oven. Dessverre hadde ikke magi det med å inntreffe når det trenges som mest, så hun måtte tenke videre på det.
Trengte Verden et slags stort brannslukningsapparat som kunne
kvele det opprørte flammehavet av engstelige tanker? Det hadde vært fint. Tenk
om det i tillegg kunne flytte oppmerksomheten vår til noe med et smil i?
Så kom svaret. Ute var det hvitt. Uskyldig og hvitt som kun snø er. Og den første følelsen var smilende forventning. Den urolige moren hadde ikke vært snøleken siden hun var liten jente, men hun kjente at det klødde litt ekstra i de vottene hun hadde tenkt å kjøpe seg i år, de som skulle forme både snøborg og lykter, de som skulle sørge for at Den ekte mannen hennes skulle få seg en passelig våt snøball rett i nakken.
- Man må jo vise litt initiativ til at andre også skal føle på moroa, tenkte og frydet hun seg ved tanken på hvin og hyl, på Hoppegutts latter og Mumlejentas oppgitte og smilende fjes. Og hun tenkte på hvor ubeskrivelig deilig det var når hun selv ble rullet i snø av en hevngjerrig og lattermild lekefar. Lykke på jord!
Det er ikke sikkert at snøen kommer for godt, kanskje den vil øve og prøve seg inn på arenaen som de andre årstidene gjør før den slår seg til ro.
Men akkurat i dag kom den i tide, besøket var veldig velkomment i hennes verden. Hun ville tenne lys, tenke på kakesorter og korsang og hun ville velge seg en ny innstilling til Kong Vinters snille utstrakte hånd.
- Takk for roen, ropte hun ut av døra, du får komme og gå til du synes det passer og bli, Kong Hvit!
- Hm, det er jammen slik jeg er selv, undret Den urolige moren seg, tilvenning til nye vaner eller væremåter er ikke gjort i en håndvending, jeg forstår han godt. Hun skrudde på radioen og bestemte at dette skulle bli en deilig dag.
Så kom svaret. Ute var det hvitt. Uskyldig og hvitt som kun snø er. Og den første følelsen var smilende forventning. Den urolige moren hadde ikke vært snøleken siden hun var liten jente, men hun kjente at det klødde litt ekstra i de vottene hun hadde tenkt å kjøpe seg i år, de som skulle forme både snøborg og lykter, de som skulle sørge for at Den ekte mannen hennes skulle få seg en passelig våt snøball rett i nakken.
- Man må jo vise litt initiativ til at andre også skal føle på moroa, tenkte og frydet hun seg ved tanken på hvin og hyl, på Hoppegutts latter og Mumlejentas oppgitte og smilende fjes. Og hun tenkte på hvor ubeskrivelig deilig det var når hun selv ble rullet i snø av en hevngjerrig og lattermild lekefar. Lykke på jord!
Det er ikke sikkert at snøen kommer for godt, kanskje den vil øve og prøve seg inn på arenaen som de andre årstidene gjør før den slår seg til ro.
Men akkurat i dag kom den i tide, besøket var veldig velkomment i hennes verden. Hun ville tenne lys, tenke på kakesorter og korsang og hun ville velge seg en ny innstilling til Kong Vinters snille utstrakte hånd.
- Takk for roen, ropte hun ut av døra, du får komme og gå til du synes det passer og bli, Kong Hvit!
- Hm, det er jammen slik jeg er selv, undret Den urolige moren seg, tilvenning til nye vaner eller væremåter er ikke gjort i en håndvending, jeg forstår han godt. Hun skrudde på radioen og bestemte at dette skulle bli en deilig dag.
