Teppe er kanskje ikke det fineste ordet i verden. Teppe. Teppteppeleppe.
Men fytterakkern så godt det er at det finnes tepper som man kan sitte under. Mørket under hvisker ut hver lille rille og hvert store sukk. Og under finnes bare to siluetter som egentlig ikke har et eneste ord å si.
Ord kan være dumme, slemme, morsomme og rare. De kan være høytravende og de kan bo i små hvisk. De står oppskrevet og nedtegnet. De løper forbi og de synges, nynnes og brøles.
Men egentlig finnes det bare noen få ord som teller. Kjærlighet og fred er selvsagte. Mat og teater likeså. Og kanskje det utrolig fine ordet Bemerkelsesverdig.
Men når alt kommer til alt og nettene er lange, da finnes det bare to ord i ordboken.
Du og jeg.
