Passe lenge nå hadde Mumlejenta og hennes lille pusehoff holdt hus og hjem på annen adresse enn resten av Flokken. Det hadde vært en fin øvelse for en ivrig ungdom og jammen var det ikke det for moren hennes også. De voksne hadde lært mye, blandt annet at de hadde en særdeles ansvarsfull ungdom og at hun ikke var Lillegull med hestehale og kosedyr godt plassert inni hånda lenger.
Flokken hadde ikke vært hel, følte Den urolige moren, og det gjør alltid inntrykk på en eller annen måte. Øvelser man ikke helt liker kan være mer utmattende enn de med mer positivt fortegn og det gjaldt også denne.
Men nå var de herlig sammen igjen og skulle være det en god stund.
Siden Mumlejenta trente på å være seg selv nærmest og siden hun ikke hadde de samme behovene som før, var det lett å forstå at enighet med de voksne ikke var det første man tydde til. Hun vandret i ulendt terreng og øvelsene hun måtte gjennom på egen hånd var mange og varierte. I tillegg forsto ikke voksne språket hennes så godt. Ungdomsken deres hadde rustet litt med åra.
Mumlejenta trengte et sted å være som hun kunne fortsette øvelsene sine i samtidig som moren hennes hadde et sted å sende brødskiver med servelat og Nugatti til. Og kakao i ne og ny.
De tenkte og undret seg, hvor kunne det være?
Den rolige faren visste råd, som vanlig. Han donerte Veslestua si. Stedet der han egentlig skulle skrive og trylle ut sanger og ord med flyt. Stedet han hadde gledet og hoppet litt over at han hadde fått. Men han viste fram hjertet sitt igjen og fant ut at kunne han smyge kunsten sin ut i andre rom som Den urolige moren kunne male i fine farger til han.
Takknemligheten over den fine mannen sluttet aldri å suse gjennom hans kone.
For det er en tid for voksne kunstnere og en tid for unge rebeller. Eller rettere sagt, steder. Og hjerter har det med å peke ut hvor.
Den unge vakre kvinnen kom med flyttelasset sitt mens snøen lå og de andre kunne se at det beveget seg bak gardinene i det lille huset i hagen. Tilslutt fikk de lov til å se og Veslestua hadde på kort tid forvandlet seg til Mumlehuset med egen sjel og katt. Og Den urolige moren pustet igjen.
Morgenen etter sto hun og så ut mot Mumlehuset med kaffekopp og hjemmefølelse. I snøen gikk det to par spor inn mot Flokkeslottet. Et par, fremdeles små...jo, så absolutt, og et par enda mindre som lydig fulgte sin eierinne.
Der er livet i miniatyr, tenkte Den urolige moren. Syklusen som aldri ender. Det kommer et par mindre spor etter de større. Dette er eventyret, livet og evigheten på vei rett inn til oss.
- Takk for det, kjære Univers, jeg forteller om en kjærlig far og en vakker datter i kjærlighet og fred tilbake.
