Dårlig samvittighet. Hun har hørt så mye om at den er ubrukelig og ikke verdt noe og hun skal ikke høre på den. Men det er ikke så lett alltid, fordi den er der. Ofte og ubedt kommer den som en frekk gjest som ikke tar av skoene og går rett i skapet for å spise opp det beste pålegget.
Hun oppfatter seg selv som middels oppegående, ja det spørs jo selvfølgelig litt på hva en snakker om, er det motor og vei og sånt er hun ikke å snakke til, da er det kun uououououooo og slike artigheter som trer inn og tar over hele hjernekapasiteten, da blir det riktig ille og ikke særlig middels over intelligenskvosienten. Ellers, ja man må også se bort fra matematikkens teoremer og viderverdigheter, men ellers så er Den urolige moren en rimelig oppvakt kvinne.
Men. Ja, det er jo alltid det. Men. Men hun bærer alltid på den fordømrade dårlige samvittigheten enda hun vet bedre og er så inn i gampe-du-vet-hva enig med ukeblader og andre Vivildegvel-instiusjoner om at slikt skal en ikke tenke på en gang, bare kle deg i riktige farger og spis sunt så går det over. Det er bare så vanskelig.
Hva betyr det? Betyr det at hun eier en liten svakhet et sted mellom hypofysen og oppstoppernesen? Eller betyr det at egenskapen, eller den manglende sådann er så medfødt at hun kan stange hodet i veggen, slå hjul med skru og vinkel uten at det hjelper et lite mikrosekund i evigheten en gang? Eller betyr det at hun ikke slipper unna fordi det er så pokkers viktig å ha O store Samvittighet som rettleder i denne lumske verden hvor vi er født så vankelmodige at vi er nødt for å ha et vedheng som drar oss lavere enn vårt eget senit og jevner oss med jorden om våre barn ikke finner sin rettmessige plass på potta og senere i samfunnet?
Det finnes ikke ord for hvor unødvendig hun synes det er. Det finnes bare lyder.
Joda, jada. Hun skjønner at den trenges om den er god. Joda, jada. Så klart vi trenger den i saker hvor ting skal dømmes nord eller syd. Men hvorfor er den så altoverskyggende i et sinn som bare egentlig vil danse og ha det bra i den grønne eng med katten som partner og Mannen som vitne? Kan ikke vi alle bare i fellesskap kaste den over bord og la havet svelge den med hud og hår eller hva nå slags overflate den tør å bære?
I dag er det forresten den første dagen i jula. Det er adventetid. Hun roter i verktøykassa etter motgift så dagen skal bli god. Hun finner en sang mot verkende skuldre, en pust mot angst, en klappelek mot virkelighetsforstyrrelser og en liten kos mot ensomhet. Men ingen medisin mot Dårlig Samvittighet.
Det gjelder å kjenne sin fiende så du vet dens svakheter, det vet Den urolige moren hvertfall. Og den beste måten å ta en tyr på er fremdeles ved hornene. Stakkars tyr, man kan få litt dårlig samvittighet over alt hva denne tyren har måtte gjennomgå for å lage dette ordtaket, men det kan hun ikke tenke på nå. Ikke i morgen heller.
For tyren er allerede død og samvittigheten skal granskes etter om den virkelig finnes. For det er ikke sikkert den er sann. Det kan godt hende at den er oppkonstruert som så meget annet for å dekke over en annen følelse man ikke tør se på.
- Blindemann! Finn fram langstøvla, vi skal på skattejakt igjen!
Han satt allerede og pusset litt på skulderen sin borte ved døra, han hadde sett at det bar denne veien lenge.
- I morgen er det resten av vårt liv og alt det der, nå går vi og bryter opp litt steinmurer. Kanskje det eneste verktøyet som kan brukes mot slikt utøy er viljen?
Blindemann sto klar med labben og pågangsmotet og nøkkelen. Han visste jo hva gutten som ble født for så lenge siden hadde av motgift i sin gjerning. Blindemann trengte ingen tro for å skjønne at der tilgivelse og kjærligheten bodde, bodde også roen.
Han hadde labben klar om veien fram skulle bli for tung.
