Den urolige moren vil ikke bli stor. Hun vil sitte bak kista si og håpe at Pippi Langstrømpe kommer med en krummelurepille til henne. Kanskje de kunne klatret i trærne for å hente litt Sukkerdrikke og etterpå rullet ned en lang bratt gressplen i full fart. For det er morsomt. Leke er morsomt.
En gang måtte Den Ekte Mannen hennes være puma midt på natten og Den urolige moren var stilig sirkusdirektør som bestemte at pumaen skulle gå pent i manesjen. Det var heller dårlig med fine sirkustelt på soverommet så dyna med vaskekosten under fikk duge. Dessverre hadde hun ikke tenkt helt på at Puma også måtte holde vaskekosten, for dyna sto så dårlig av seg selv, så selve leken ble heller kortvarig, men du og du så artig det var!
Ja, noen ganger kilte det så inderlig i beina av lek og tullball at Den urolige moren måtte bli bestemt overfor føttene om de ikke ga seg. Eller uartikulerte lyder ville ut å lage sang. Eller bare bråk. Uouououououuuuuuuuuuu! Eller en eller annet setning som bare gikk i loop, om og om igjen. Gjerne en som var skikkelig irriterende.
Hun kunne føle seg som et lite bråkmakeri som holdt for munnen med begge hendene ellers rant det ut så mye at enkelte kanskje måte heve et øyelokk.
Den urolige moren hadde kjempelyst å dra på skattejakt igjen snart. Det var lenge siden nå. Kanskje fordi hun satt utenfor og bak? Om hun lå oppi kista si hadde hun det med å bare være Den urolige moren. Da var alt greit samme hvor mye som kom ut av henne, for ingen hørte det likevel. Bare Blindemann. Men han likte stemmer som sa ting, bare tonen var god.
Hun kunne være stille også, så klart. Mye og lenge. Blindemann likte det også.
- Du Blindemann, sa hun, tror du at det går ann å hoppe oppi der igjen? Tror du jeg greier å finne tonen min igjen?
Blindemann så på henne, smattet litt før han la seg ned og strakk seg ut av alle stivheter.
- Jo jeg skal prøve å strekke meg ut av alle stivheter jeg også, du er da litt av en læremester, kjære Blindemann!
- Prrr, sa Læremestern og lukket øynene igjen. Snart var det tross alt middag og den ville han helst være uthvilt til.
- Uouououououuuuu!, sa Den urolige moren. Det var da en tone det også.
