På utstilling

Det er så mange ting Den urolige moren kan tenke på. I det siste har hun tenkt veldig mye på Mumlis, festivaler og politikk. Hun har tenkt på det å snu på livet og hun tenker mye på at hun har snakket med en snill politimann. Noen ganger tenker hun så mye at hun ikke har lyst til å tenke mer, det iler liksom både lyn og torden oppi der og det kan hun godt si høyt, er ikke så moro.

Hun skulle hatt hengekøye til tankene og bademadrass til lynet og tordenet. Det hadde vært fint. Der kunne de ha slappet av i fint vær og få brus med sugerør, blitt uthvilte og fine til hun hadde trengt de igjen, for eksempel til noe fornuftig.

I dag skal ikke Den urolige moren tenke så mye. Hun skal på kunstutstilling i stedet. Å se. Ta inn. Og det blir litt rart, for mellom alt som er å se på, henger hun selv. I rammer.

Det skal bli veldig spennende. Hjemme venter Blindemann på å få høre hvordan alt gikk. Noen må tross alt passe matfatet.

Oppvaskveier

Jeg savner og tenker for mye, sa Den urolige moren høyt mens oppvaskvannet sprutet om henne. Noen dråper fant kinnet og noen traff en liten herre som tålmodig satt ved sin faste plass langt der nede ved tøflene hennes.

- Nå er det rett før du drukner meg i all selvmedlidenheten din, jeg synes du skal ta det litt mer med ro der oppe! Du vil jo helst ikke knuse noe, det er jeg sikker på!

Blindemann fulgte nøye med på alle bevegelser, jammen var det fres i matmor i dag.

- Men jeg synes ikke at det er noe moro å ta oppvasken, svarte hun. Jeg synes ikke det er noe morsomt å vente, heller.
- Hva venter du på da?

Blindemann visste jo så mye om det å vente, det var faktisk en del av livet slik han så det. Han ventet for eksempel på mat, på at noen skulle åpne døra om morgenen og på at noen skulle komme hjem å synes at han var den flotteste skapningen på fire ben. Ja, slike ting. Hver dag måtte det som regel ventes. Så hva var problemet?

Den urolige moren satte seg på en stol og så ned. Det var kanskje slik? Kanskje var venting en del av livet. Men akkurat nå synes hun seks uker var lenge.

- Visste du at det er seks uker til at du skal sitte og være i veien når Mumlis skal kle på seg sokkene sine? Visste du at det er seks uker til at du får en ekstra varm kos og at det er like lenge til vi får se det vakre ansiktet hennes? Ikke skal Fredrik Bil kjøre inn på grusen og ikke skal vennene hennes parkere sko i gangen. Ikke på seks uker! Og har du tenkt på hvor langt unna hun er?!

Nei, Blindemann hadde ikke tenkt på det, ikke i det hele tatt. Han levde i det berømte nuet og fant det spennende nok.

- Er det ikke slik at man har barna sine til låns, spurte han. At de er her for en stund. Da kan vi lære de ting og uting, vi kan se på dem og gi de mange klemmer. Etter en stund vil de ha livet mer for seg selv og da reiser de til det de selv har valgt, til sitt eget liv. Som kanskje er en morsom skole, akkurat som Mumlis valgte seg. Jeg vet jo ikke, jeg ble aldri far selv, men jeg har jo vært onkel for utallige små som reiste da de ble passelig klare. Livets gang, er det noe som heter. Dessuten er jo jeg her med nesten frisk labb og med matlysten på topp og alle ting. Det er absolutt nok å ta seg av, vil jeg mene.

Jo. Den urolige moren skjønte det. Men hun tenkte og savnet likevel. Snart skulle hun ikke savnevente på høstferie og Mumlis mer, da ville hun godvente i stedet. Men først måtte hun bli ferdig med å søle oppvaskvann overalt.

Blindemann får vondt

Den urolige moren hadde hatt ærender, mange ærender som helst skulle helst skjedd i går. Derfor løp hun rundt og rundt og registrerte overhodet ikke den lille bylten i rosebedet. Først etterpå skulle hun huske at hun hadde hørt lange skrik og rop tidligere på dagen, men nå var hun mer opptatt av bilnøkler og beskjeder.
Og da hun endelig var klar med alt som syntes viktig, tok hun en snartur innom Hytta i Hagen hvor Den ekte mannen drev med sine ting innendørs, vel fornøyd med det. 
De ga hverandre klem, utvekslet flere beskjeder og sa På gjensyn i kveld!

Da så hun det.

En liten Blindemann lå helt stille i rosebedet med maur og bille på nesa. Det var det som var så feil. Han liker ikke maur og bille på nesa si. Da tar han de bort. Men ikke nå. Den urolige moren skjønte med en gang at det var noe veldig galt og tok det lille hodet i hendene og børstet forsiktig vekk alle uvedkommende. Han lå så stille og lot det skje. Han som alltid insisterte på å være selvstendig på slikt.
Den ekte mannen kom. Han skjønte også fort at husets lille mester ikke hadde det bra, så sammen forsøkte de å få han i bevegelse for å få litt oversikt over hva som hadde skjedd. Heldigvis begynte Blindemannen å røre litt på hodet, bevege litt på halen, gi en liten lyd. Det var bra. Da var han i allefall her! Men han ville ikke sitte. Eller si noe. Han ville ingenting.
Da ble de veldig urolige. Hoppegutt kom også. Han fikk alvor i ansiktet og strøk sin lille venn forsiktig på hodet. Sammen bestemte de seg for å ringe til Dyrlegen, selvom Dyrlegen ofte hadde bedt de vente å se alt ann, når de ringte. Rådet hadde alltid vist seg å være det rette, men igjen falt de på at det beste var å ringe likevel. Og finne tepper. Og lykke-ting som bringer hell og sunnhet.

Dyrlegen var heller ikke denne gangen enig i at Blindemann trengte ambulanse. Han hørte på det de fortalte og sa at de kunne vente til morgendagen med å komme. Blindemann som nå hadde karret seg over på teppene virket litt mer våken, men han viste tydelig at han ville være i fred.
Litt etter da Mumlis kom hjem ble de enige om at han hadde ligget lenge nok i sola, nå måtte han inn. Det hadde begynt å kveldes, ingen ante hva slags skummelheter som kunne være på ferde rundt en vergeløs katt? Mumlis bar den lille bylten inn som en gullkrone på fløyelspute og alle var enige om at det var vakkert båret.

Den urolige moren undret seg på om de ville finne alvorlighetsgraden om hun åpnet en boks tunfisk? Hun åpnet kjøkkenskuffet og fant boksåpneren, det er jo deres lille hemmelige matsignal i hverdagen. Hun satte seg for å lage matlyder i håp om at livsgleden ville våkne i sin lille venn.
Og der kom han! På tre labber, haltende og slapp. Halen subbet i gulvet og helhetsinntrykket var heller labert. Men retningen var klar. Mot tunfisken med en helts verdighet og innsats. Og det gikk unna. Nesten hele boksen havnet på rett sted. Da visste de at han ville holde ut til morgendagen rant.

Morgenen kom og Dyrlegen ble på ny oppringt. De hadde nye utfordringer. Blindemann liker jo ikke å kjøre bil! Han blir så lei seg av det at han skader seg selv, vill og fælen kaster han både opp og ned og hyler som den siste time er kommet. Nei, det måtte bli til at Den ekte mannen måtte hente bli-veldig-rolig-sprøyte og sette den selv på sin yngste kattesønn. Så da gjorde han det.

Og Blindemann vet enda ikke hvordan han ble kvitt en tykk stripe med pels på armen. Han vasker og vasker, det er så rart der. Smerten er heldigvis til å håndtere nå etter hjelpen kom, det er alle glade for. For Dyrlegen fant ut at noen har vært veldig slem mot en uskyldig liten blind katt. Eller. Dyrlegen sa at Blindemann er en røslig og sterk kar som kommer til å leve lenge, og det er akkurat slikt en urolig mor med Flokk vil høre, men hun fant at et stort dyr, kanskje en hund eller en rev hadde bitt helten veldig flere steder og at det var gått infeksjon i det. Fy til store tenner i liten arm!


Så nå vanker det reker og fisk, bacon og kylling til alle måltider. Og alle i Flokken tror at Blindmann kommer til å ha vondt i armen litt lenger enn han trenger. For heldigvis går det ann. Å ha det godt litt lenger enn man egentlig trenger.

Landsbyreisen

Den urolige moren var på reisefot. Til en Landsby hun ikke visste at fantes enda. Dit var det både kort og langt på en gang og det var akkurat slike reiselengder hun likte.
Allerede første kvelden på reisen hadde hun innsett at hun trengte et kart, så hun rotet rundt i sitt eget sinn for å finne fram et før hun sovnet.

Neste dag var hun klar for å arbeide og frokosten ble inntatt sammen med en god porsjon tanker om at hun hadde arbeidet hardt med seg selv i det siste. Kanskje hun egentlig ikke ville trenge denne Reisen, når alt kom til alt? Kanskje hun egentlig bare kunne reise hjem, arbeide kunne hun jo derfra, også? For det var en arbeidsreise hun hadde begitt seg ut på. Hun hadde vært på en i fjor også og den reisen hadde gitt henne nok bagasje med hjem til å rydde i helt fram til nå.
Hun tok med tvilen og kaffekoppen og gikk til kurs og fellesskap med blandede følelser.

Da kvelden og regnet kom la hun seg i sengen med en forståelse av at hun mest sannsynelig ville komme hjem nok en gang med innholdsrik koffert og at Valg ville bli et av morgendagens stikkord.

Neste dag sto sol og sommer på frokostmenyen. Men varmen og lyset fulgte dessverre ikke med inn i arbeidsrommet. Der inne sto nye innsikter og smertefulle livsløgner i kø. De reiste seg som troll og truet med å trampe henne ned om hun forsøkte å utfordre dem. Som hun gjorde. Og kampen ble mørk og opprivende, troll har det ikke med å gi opp så lenge de får bo i mørket. Men Den urolige moren kjempet.

Hun hadde vakre våpen: Landsbyen rundt henne hadde manifistert seg tydeligere og tydeligere siden hun kom fram og beboerne i den sto utenfor i et hav av tente lys og ventet tålmodig.

Den nye lærdommen handlet så altfor vel om å bli venn med seg selv, om å velge bort den store klumpen og Den urolige moren syntes alt var veldig, veldig skummelt. Hvem var hun om ikke trollene skulle bo i henne mer?

Den urolige moren hadde alle aldre og syntes oppgaven med å kaste troll i sola var håpløs. De var tunge og lite håndterbare. Akkurat som hun selv var. Første store oppgave handlet visstnok om å strekke ut en hånd, et kinn i lyset. Det virket umulig.

Men etter timer i kamp kom endelig vendepunktet. Engler ville ikke la henne være alene og hvisket henne fra mange kanter at det ikke var den andre siden som var skummel, det var portalen ut til lyset som måtte utfordres. De må ha drysset tryllestøv over henne, for på magisk vis ble Tillit tent i hjertet hennes og trollene rullet hodeløse ut gjennom portalen og i lyset der de sprakk langsomt og stille.

Om kvelden kunne Den urolige moren tusle ut til stjerne, og hun fikk hilsner fra sine lysende venner fra svunnen tid. Hun takket for alle gode sjeler og gledet seg til å lyssette tomrommet hun nå eide selv.

Av alle ting man kan lære seg er gleden over at man eier seg selv i et varmt fellesskap den aller største for Den urolige moren. Hun pakket bagasjen, takket for seg og reiste hjem med en ny stappfull og glad koffert.
Det var godt å komme hjem.

For nå skulle hun ut til framtiden. Og forbi.

Løslatelse

Det har vært bevegelse. Noen hopp, noen bølger, noen stikk. I små elver har prikkende forventningsfisker svømt forbi, og innimellom har skarpe trommevirvler avgitt lyd og vibrasjoner, både lavt og drønnende høyt i kroppen, i brystet, i hjertet til Den urolige moren.
Hun har kjent på dette en stund. Men disse bevegelsene i kroppen, de er man jo så vant med. De kommer og så holder man de ut til de forsvinner. Pytt sann! Kroppen bare gjør ting, det er ikke noe å bry seg om.

Før en helt vanlig dag opprant, en dag med helt vanlige gjøremål og plikter på agendaen. Disse miraklene, altså. De oppstår liksom oftere på en tirsdag eller onsdag med ubetydelige klokkeslett enn på søndag klokka elleve. Det virker som de bare møter opp uten forvarsel og banker på i håp om at noen åpner.

Hun kjente at noen banket på inni henne. Hun satte seg rett ned. Inni seg. Utenpå foretok kroppen den handling den var begynt på. Kan hende var hun midt i en setning, kan hende hun ikke var det. Uansett ville hun lett kunne ende den uten å la seg forstyrre av den indre høytidsstund som nå var i ferd med å utfoldes, hun var jo vant med at kroppen sendte signaler i hytt og pine uten hennes tilstedeværelse. En liten vondt, en liten prikk av en følelse som ikke skulle fødes helt fram fordi hun lot verden utenfor overdøve den indre.

Bank, bank, bank!

Den urolige moren så seg omkring inni seg. Hvem kunne dette være? Hun var ikke redd. Ikke så veldig hvertfall.

-Hallo?
-Hei.
-Hvem er du?
- Jeg er din sjel.
-Oi, har jeg en slik, det var hyggelig! Hva kan jeg gjøre for deg?
- Det er nok mer andre veien, jeg er her for å gjøre noe for deg.
-Oi, igjen! Jeg føler egentlig at det går rimelig greit om dagen, jeg er et opptatt menneske som iler og piler omkring. Jasså, sjel? Hva skal man med sjel i ilepiledager?
- Mm. Jeg spør deg tross din tvil om min nødvendighet: Hvordan ser din grunnmur ut, på hva bygger du ditt hus?

Den urolige moren syntes virkelig at spørsmålet var utidig nå som hun var midt i sommergleder og treklemming, blomsterplukking og kjolesnurring. Hun ristet litt på hodet og bestemte seg for å snakke litt med Blindemann om det. I morgen skulle hun det. I dag måtte hun ilepile.

- Takk for besøket, Fru Sjel. Jeg skal tenke på det der med bygging og sånt. Er man ikke vant med å sjele seg, så er man ikke. Ttt, som man sier her i jordeverden.
- Ja, ting tar tid. Men ikke ta for lang tid, da. Tiden har det med å sluke gode forsetter. Vi snakkes!
- Javel, sukket Den urolige moren. Vi gjør jo det. Nå vet jeg jo at du finnes.

Blindemann smattet og strakk seg høylydt fra sofakanten. Små blinde katter vet når urolige mødre trenger en godlyd. Han var klar når hun ble det samme.

Mi Melankoli

Det har blitt sommer. Tenk på det. Den urolige moren tror knapt sitt eget termometer for tiden, det oppfører seg virkelig eksemplarisk.
Hun bryr seg ikke så veldig om det er ligge-å-sole-seg-vær eller ikke. Det det er grønt på trærne, det er liv i skogen og hun har funnet fram kjolene sine. Det holder.
Blindemann er forøvrig mer enn fornøyd der han tasser med høye kneløft over hageslangen og over alle sandalene som ligger strødd i gangen. Sandalene er forresten et glimrende hint over hvem som er hjemme til enhver tid, en enkel måte å holde telling på. Hun kunne nesten tenke at de ble strødd utover gulvet for å hjelpe en mor med å holde styr på hvor mange det blir til middag, men egentlig tror hun mest at sommerføttene i huset er litt vel travle.

Forsommertider er i tillegg til travle tider, også melankoliens tid. Særlig i år. Hoppegutt har vært konfirmant, hvilket er veldig rart og koselig og høytidelig for moren hans. Og Mumlejenta var iført rød russedress i en ganske lang måned. Det var virkelig moro for en urolig mor å følge med på, hun gledet seg med ungdommenes feiringer og det fikk virkelig sving på melankolske og varme tanker både underveis og i etterkant.
Og nå er det over. Den urolige moren må nesten ta en kaffekopp på terrassetrappa over akkurat det faktum. Det er over. Og selv er hun blitt førti år. Førti. Tilogmed snart førti og et halvt. Jammen godt hun har fått litt sølvstriper i håret ellers hadde hun knapt trodd det. Var hun ikke akkurat et barn med ørsmå blikk mot livet?

Tiden flyr. Og Tiden kommer.
Det er det som er det fine. Tiden kommer nå.
Og nå. Og nå. Den bare kommer og kommer med mer Tid og Den urolige moren har så lyst til å fylle den opp med noe. Fylle den med ting hun liker spesielt godt. Hun roper på Tiden mens hun utsetter å henge opp dagens klesvask og hun ber den om å få så mye som mulig av Gyllen Tid i sitt liv. Tiden svarer selvsagt ikke. Den er opptatt med å fortsette. Hvilket, konstaterer hun for seg selv, må være et godt tegn.

Den urolige moren ser mot tretopper og himmel. Hun har fått selskap av en sommerdoven katt som maler ut en spådom om at det nok alltids vil bli en råd med alt.
Hun tror sin venn. Hun tror også at alt vil finne sin Tid.

- Men du Blindemann. Nå er nå. Og nå går vi og henter oss litt is. Det er jo også en tid for is med jordbær på!

Han snubler lykkelig etter henne inn, sklir på noen sandaler og er så enig, så enig.

G-L-E-D-E

- Det skal ikke stå på meg, sa Verden gjennom radioen gjennom den femte ekstatiske sangen om at Gleden er overalt.

Den urolige moren var nesten overbevist. Nei, det sto ikke på innsatsen fra musikkverden. Beskjeden var såre enkel og grei: Gleden er der om du åpner øynene og ser den.
Altså, hun skjønte at den ikke manifisterte seg sånn ut av det blå som et stort hjerte med vinkende armer eller som en fe med fugler i håret og med trylleglitteret som ei støvsky rundt hodet. Nei, hun skjønte at det handlet om noe litt mer gjettelek-aktig, noe litt mer abstrakt.
Det var forskjellige type Gleder. Eller, det var forskjellige måter å ta den i mot på. Noen gleder var mer opplagt. Å vinne noe eller få noe man trenger uten å ha spurt etter det, den gleden er klar som en sommerdag. Andre gleder er litt mer trofaste. Her ville hun framheve gleden over ting som skjedde om og om igjen. Ja, for eksempel en sommerdag her, også. Hun ble aldri lei om hun opplevde sommerdagene veldig mange ganger på rad.
Så var det de som Den urolige moren møtte innimellom; de litt mer sjenerte gledene.
Gledene som kom fra mennesker som ville Den urolige moren godt. Da ble hun sjenert og forsøkte, uten hell, og skjule den litt. Den voksne masken ble hentet fram, gjerne sammen med et solid Takk i enden. Men inni! Saltoer og glad løping med dertilhørende latter, flagg og musikkorps og hjertedryss.

Andre gleder kom fra følelsen av en samhørighet med et tre eller en katt og fra alle de små tingene som enkelt bare skjedde i livet hennes og som hun oppfattet som, ja Gledeligheter. For eksempel hadde hun ikke fått bot på bilen selv om hun hadde utfordret klokkeslettet betydelig opp til flere ganger. Hun hadde funnet neglelakken hun likte best på tilbud mang en gang og hun hadde blitt hørt på da hun leste diktet sitt høyt. Det var en glede som gjorde henne så sjenert at hun nesten måtte ta det fram i enerom. Og så glad at hun nesten ropte inn i stjernekikkerten til Hoppeungdom for å nå ut til hele verden med det.

Hun bestemte seg for å kjenne på minst tre gleder hver morgen og skrev det på en lapp for å huske hvor godt det er å glede seg, sjenert eller ei.