Dagen i dag hadde vært fin. Den urolige moren hadde vært på utflukt på egenhånd, langt avsted. Hun hadde ønsket å finne et nytt spor, det skulle være noe som talte til sjelen. Hintet hadde kommet i går kveld fra en fremmed som ikke var det likevel, og hun skjønte med gang at det var på kunstutstilling hun skulle. Turen gikk greit, hun smilte og undret på hva hun ville møte.
Hun kom fram og gikk rett inn og opp trappa, her var det visst en café og alt ting!
Plutselig så hun et bilde av to små søstre og hun tok seg til magen. I dag var det visst svunnene tider som det skulle snuses på.
Den urolige moren vandret litt rundt, så og kjente på inntrykk men tilslutt måtte hun sette seg.
Minnene om to små som lekte, som fantaserte, som lagde seg eget språk for det vakre, var med henne og hun måtte se ut av vinduet. Det var litt fint at det regnet, da var både hun og været enige på en måte.
I dag fikk hun noe nytt å legge i skattekista, bildet av to små hender som holdt hverandre.
Godt.
