Den urolige moren hadde sett seg i speilen. Og det var ikke bare sene kvelder som hadde satt spor i ansiktet hennes. Det var noe mer og hun var nødt for å se nøyere etter. Hun lette etter spor av en verdensmester. For hun visste at det var akkurat det hun nettopp hadde vært. Verdensmester i kloke avgjørelser på ett sekund.
NEI. Det var så lett at. At det satt noen i det oppkokte vannet etter hennes fine og raske avgjørelse var ikke en sannhet med virkning. At det fantes argumenter som talte mot hennes stolte, militaristiske NEI var uten betydning. Så nå sto hun der og ransakte hver fure og rill. Og det føltes ikke noe godt i det hele tatt. Jeg kler ikke å være en verdensmester, tenkte hun. Og ingenting satte så fart i tankegodset så mye som utsikten til å ikke være smukk!
Hun sto der en stund, tok fram hårbørsten og forsøkte å gre verdenmesteren ut av flokene. Da det ikke hadde noen umiddelbar virkning ble det forsøkt å vaske ubehaget av hendene, men ingenting hjalp.
Plutselig skrapte det litt under baderomsdøra og en liten labb kom til syne. Flokkens blinde medlem var ikke så glad i å være alene og kom for å søke varme med verdensmesteren på do. Hun så den lille poten arbeide iherdig for å komme til målet, og hun åpnet døra forsiktig for å hjelpe han og ble hilst med et blidt purr.
Er det virkelig så enkelt, spurte hun Blindemann, jeg hjelper deg så du får utviklet selvstendigheten din og du hilser meg med ditt hyggelige lille purr?
Hun snudde seg mot speilen igjen og syntes allerede hun så bedre ut. Kom da, Blindemann, så går vi å skraper litt på døra til Mumlejenta. Purr, sa han.
