Det går en usynlig linje gjennom Flokken. På den ene siden trives realister, og på den andre siden føler drømmerne seg hjemme. Hvem som er på hvilken side til enhver tid varierer etter formen og været.
Den urolige moren trives godt på drømmesiden. Der er det liksom litt triveligere, synes hun. Hoppegutt er ofte enig. De er av den typen som håper det er en baby som skal komme til verden hver gang de hører en sykebil. Og når de hører brannbilen i det fjerne er de sikre på at det bare er en katt i et tre et sted. Den rolige faren og Mumlejenta er mer sånn kvadratrot-folk. Alt kan regnes ut og er høyst virkelig. Det er ikke så morsomt, sier moren og gutten. Jo, sier realistene.
I det siste har Flokken fått seg en hemmelighet. De er så glade for den, at de smiler i smug når de ser på hverandre. De vil ikke si den til noen for da kan magien brytes, men snart kan det hende at noe går i oppfyllelse.
Alle er litt drømmere nå. Men alle er litt realister også. Alt på en gang. Kanskje det er sånn det må være for å finne en drøm?
