I dag var Den urolige moren veldig full av flytte-om-energi. Hun ville egentlig flytte om på alt i hele huset sitt, men var villig til å la det bli med stua. Men så hadde det seg slik at Den rolige mannen hennes hadde vært kjempelur etter å ha blitt overtalt med på et prosjekt eller to i løpet av åra, han hadde sørget for at bokhyllene var blitt skrudd fast i veggen, av alle ting. Men Den urolige moren var ikke tapt bak hverken vogn eller reol, så hun brettet opp hele energien sin og kikket seg oppstemt omkring.
Borte i et hjørne sto en gammel kiste under en duk. Den hadde nok stått der en stund. Og nå var det nesten så den ropte på henne om å bli sett under sitt vakre dekke. Hun kastet støv og fluer unna og dro den fram. Hva kunne skjule seg oppi der? Hun løftet forsiktig opp lokket og tittet nedi.
Ingenting!
Her sto det en gammel kiste og var full av ingenting! Ingenting synlig i allefall. Men det luktet godt. Og det var veldig koselig nedi der. Trevegger og fine store skruer. Den urolige moren så seg omkring, og siden hun var like alene som kista krabbet hun like godt oppi. Nå var den ikke tom lenger. Og hun var ikke så opptatt av å forandre lenger, heller. Fluer og humler kunne bare suse og bokhyllene kunne slappe av litt til. Det kunne hende hun ville komme til å foreslå dette stedet for Den rolige mannen. Et finfint sted for hvile og ro. For da, da ville det bli lettere å finne han neste gang hun skulle flytte om.
