Skattejakten til Den urolige moren sto litt i stampe om dagen. Kartet var studert og det var blitt forsøkt snudd på i alle mulige retninger for å se om det ble lettere å forstå, men nei, det var nok brillene som ikke var de riktige, tenkte hun. Hun vurderte et øyeblikk å finne et gammelt par, men skjønte straks at det ville være uklokt. Gamle briller bør få ligge i fred.
Den urolige moren sto på badet som hun pleide om morgenen. Men i dag hang det noe i veien for synet hennes. Neimen, så mye rot det er her! Huff, jeg ser visst ikke mitt eget ansikt, sa hun til Den blinde katten som hadde bestemt seg for å være selskap igjen. Han var enig, det var bare en ting å gjøre.
Hun reiste til stedet der de forandrer folk på toppen av kroppen og tenkte at har de ikke tid til meg så er det vel ikke meningen, jeg finner vel noe på veien uansett. Men Den pene damen med saks hadde tid. Og lokker falt. Plutselig så Den urolig moren noe. I speilet foran seg var det noe kjent! Hun kjente gleden bruse i hele magen og ropte til Speilet: Her er jeg! Hun snudde seg mot Den pene damen og lo: Så du meg? Ja, sa Damen. Hun smilte og sprayet litt mer. Ja, jeg så deg.
Den urolige moren løp ut til solen og undret seg over det hele. I dag fant jeg en bit lenger fram på kartet takket være at jeg ikke så noe. Det var et viktig spor. Solen nikket, det var et viktig spor.
