Det hadde vært en bemerkelsesverdig og rar dag. Flokken hadde opplevd det før, og den gang var det Mumlesøster som tok skrittet. Men denne gangen var det Hoppegutt sin tur. Han ble ungdom!
Iført ny ransel, frisk og munter i fargen, nye klær; riktige i følge den som hadde peiling, og tilslutt: Stemningen!
Om den ikke hadde kommet så kunne det liksom ha vært som å gå rett inn i et vanlig hus sammen med mange andre med en helt vanlig oppbevaring på ryggen. Og hva er vel stort ved det?
Men Stemningen var her. Som bestilt. Den hadde faktisk vært her lenge allerede. Den hadde vært med i butikker for å hjelpe til ved viktige avgjørelser, den hadde bidratt til adskillige wienerbrød grunnet lange handleturer og den hadde gitt framtidsdrømmer. At den hadde feid sommeren under teppet var det ingen som brydde seg om, sommeren hadde likevel tatt seg en tur på kino, her skjedde viktigere ting!
I dag la Hoppegutt barndommen fra seg, iallefall for en stund og tro inn i de ungdomske rekker. Den urolige moren hadde hatt en liten tåre på lur og Mumlesøster hadde hatt besvergelsene klare i tilfelle det ville trenges hekserier. Den rolige faren drakk kaffe og koste seg mellom beskjeder og smil, og av og til klappet han på Den urolige moren: - Vi får han med oss etterpå, mor.
I bilen hjem var alle enige om at ungdommeri var en fin ting og vel verdt rundstykker med ost. Og bittelitt senere tok Hoppegutt med seg Stemningen og katten og la seg med et smil om munnen, i morgen fulgte resten av livet.
