Albertine og Bengt var på rømmen. Igjen. De to hadde vist seg å være de i flokken med mest handlekraft når det gjaldt å dra sin kos. Alle truet nok med det innimellom, men langørene var svært aktive på det. Det hjalp jo også å være to om det. Og det hjalp at Blindemann hadde gått på gjerdet i løpet av morgenen og hadde fått laget en fin passasje ut i friheten.
Men i dag var Den urolige moren litt ekstra urolig. Albertine hadde dratt med seg broren sin på mange hyss tidligere, men dette hadde trukket ut i langdrag nå syntes moren, og alle de firbente små vennene var enige.
Hun forsøkte seg med tankekraft, men den frekvensen var ikke søskenparet helt justert inn på, virket det som. Hun prøvde å gå rundt i hagen med et hemmelighetsfullt blikk i håp om at nysgjerrigheten til kaninsøsknene ville ta overhånd, men den var det ingen som gikk på. Til slutt begynte hun å love sterkt kulørte grønnsaker flere dager på rappen om de bare kunne komme nå.
Men det gjorde de ikke.
Det fine med slike opplevelser var at man fikk et nærmere forhold til naboene. De måtte nemlig også på jakt. Det var en ypperlig mulighet for en mindre passiar mellom busker og kratt, på den måten bidro de små til både mosjon og underholdning for alle.
Det var ikke til å unngå å legge merke til at Albertine og Bengt syntes alle hagene rundt hadde det mye mer spennende enn de selv hadde det. Visstnok var gresset bedre og grønnere, i tillegg fikk man strukket veldig på bena i større områder. Men ikke lenger enn at Flokken kunne se dem innimellom.
Den urolige moren satte seg ned. Hun hadde for lengst vært igjennom alle katastrofetankene sine og bestemte seg for å koke en kopp kaffe i stedet. Mens hun øste opp skjeer så hun plutselig at søskenparet Stikkavsen hadde møtt opp utenfor. De var som vanlig fåmælte og så på henne med et lettere arrogant blikk. Hun slapp skje og kaffe rett på det nyvaskede gulvet og løp ut for å lukke grinda etter dem. - Dere har da såpass stor plass her i hagen at det skal da ikke være nødvendig å fly gatelangs på den måten, ropte hun.
Deretter ble Den urolige moren en tanke roligere og sa at nå skulle nok Den rolige faren få vist sine kunster innen hønsenetting, for heretter ble det å holde seg hjemme! Jo, alle var enige i det. Albertine og Bengt sa ingenting. De syntes gresset hjemme var greit, også.
