Hagens hemmeligheter

Snøen tiner langsomt. Den urolige moren er ute og holder den under oppsikt hver dag og det er ikke til å legge skjul på at hun er utålmodig. Det ligger jo et uoppdaget land der ute under det kalde skittenhvite laget og hun er så nysgjerrig på hva som skjuler seg. Hagen og hun er helt nye for hverandre, de har ikke håndhilst på skikkelig, det ble kun med et lite nikk i det Flokken flyttet inn, hagen var på vei i dvale hvor den tok med seg alle sine vakre hemmeligheter. Det er de hemmelighetene Den urolige moren går og gleder seg til å få hilse på.
Hun kan ingenting om planter og vekster og beskjæring og gjødsel. Hun kan ikke briljere med navn på blomster og vet heller ikke når blomstringstiden er inne for den enkelte. Altså en totalt amatør.
Men hun elsker fargene. Hun elsker at det går ann å være så vemodig vakker som en rose eller en løvetann, en klynge med blåbærris eller bare at gresset har en verden rett under stråene sine om hun legger seg helt nedtil for å se etter. Hun faller i staver over at ting bare kommer opp fra jorda uten annen hjelp enn litt lys og vann. For en vilje, for en disiplin!
I år ønsker hun å sette seg litt inn i de enkleste kunnskapene. Hun gleder seg. Den ekte mannen kan klippe gresset for da er han så fin å se på og når han tar pauser skal hun be han stå ved siden av syrinen med saftglasset sitt, da har hun et indre bilde for livet.

Har du noe du gleder deg til å beundre?