Hoppegutt lever i høyeste grad opp til navnet sitt nå. Den ekte mannen og han selv har satt opp trampolina og smurt alle fjærene så det ikke skal sviiike og bråååke så skjærende inn til Den urolige moren når hun skal steke pannekaker som skal sendes ut til den eller de som står der og øver på fram-og-tilbakesaltoer og andre krumspring.
- Hei, Vår! Er du kommet for å gi nytt liv til småkryp og planter og bjørner og en urolig mor med Flokk?
- Ja, nikker Våren, jeg har det. Jeg glir forbi dere alle med poesi og lysegrønt håp i blikket. Det er lett å være meg, alle blir så glade når jeg kommer. Flaggene blir heist og barna jubler i joggesko og tynnere jakker, ungdommen ler i natten og noe rusler rundt i meg og holder hender. Det er fint.
- Ja, det må være fint, tror Den urolig moren. Det er vel ikke mange årstider som er så besunget og etterlengtet som deg. Mange store diktere har vært i arbeid om våren på grunn av din inspirerende energi. Og sommeren er din etterkommer. Det blir også et deilig gjensyn. Det gjelder virkelig å være på tå hev om man skal ha velkomstseremoni, du. Sommeren lister seg liksom innpå deg og overtar ledelsen helt umerkelig. Men jeg vet det, skjønner du. Jeg vet når sommeren er kommet. Det er når du har tatt med deg siste rest av snøen og når bladene på trærne har vokst seg store og grønne. Det er når Den ekte mannen og jeg har veldig lyst til å sitte ute hele natten. Det er når Hoppegutt begynner å sove ute og Mumlis kjører scooter med flagrende hår og håndkle i ryggsekken. Og bakgrunnsmusikken er summing, det er det sikrest tegnet, summing.
- Det er sant det. Hver årstid har sin sang, og du kan jo glede deg over midtsommerfesten som skal komme om en stund. Nå må du rake videre og jeg må feie foråret unna. Vi snakkes enda en stund.
Ha en vårete og fin dag!
Den urolige moren vinket og lovet at hun skulle gjøre sitt beste angående dag og finheten i den og gikk for å sjekke om blomsterløkene også hadde funnet det for godt å hilse på våren.
God vårdag!
