Den urolige moren er hjemmealenekone igjen. Den ekte mannen har reist bort og skal være enda flinkere enn han pleier med jobben sin, det sier jo litt, og det er alltid litt voksetid når de er fra hverandre. Ikke voksetid fordi Den urolige moren trøstespiser enda mer, men fordi det alltid er noe som skal læres. Da han var i Japan lærte hun at hun klarte seg utmerket alene. Da han var i Italia lærte hun at savn er godt og da han var på butikken, vel og merke i New York, lærte hun blandt annet at han var veldig flink til å kjøpe fine ting til henne.
Hun er en bortskjemt konemor som er gift med en som liker å holde henne i hånda og susse henne på kinnet om hun føler seg litt bortkommen, det er koselig.
Det fine med vårrengjøring er at det man er fornøyd med blir værende igjen etter rensingen, gjerne uten støvlaget som kanskje har lagt seg, mens det slitte og ubrukelige som en gang var til nytte kan kasseres og kun få lov til å bo i et minne eller to.
Kanskje det er det som skal læres denne gangen? At man ikke trenger å ta vare på gamle ting bare for å gjøre det i tilfelle det kan brukes til noe, og så står det egentlig bare der og og tar opp plass? Plassen som kan vaskes og gjøres klar. Kanskje for noe nytt?
Det er fint. Det er så mye som er fint. Det er så man skulle hatt Våren på en lita saltbøsse eller noe og strødd det over ting som er dumt. Et lite dryss Vår på toppen og livet ser bedre ut.
I dag skal Den urolige moren sjekke blomsterløkene sine igjen. Kanskje det er flere enn henne som vil bade i sollys?
